Bak masken gråter klovnen

 Jeg tenkte mange ganger at det kanskje var like greit å bare ligge i senga hele dagen, uten å i det hele tatt gjøre noe som helst. Ikke orket jeg tanken på å gjøre noe spesielt heller. Det beste var bare å ligge under lakene å glemme at verden var til. Det rare var vel at jeg egentlig likte ensomheten, mennesker gjør meg alltid usikker. Når jeg er sammen med dem føler jeg meg alltid ensom, og inni meg er det dette sorte.. Sorte.

En natt drømte jeg sort, alt var sort. Selv hjertet mitt hadde et sort hull, selv månen. Og havet ble helt sort. Jeg lot alt det sorte fylle meg. Jeg svømte i det, og stygge havmonstre sirklet rundt meg nedi alt det sorte, men ingen gjorde meg noe. Alle skjønte vel at jeg var like fortapt og utstøtt som dem selv. De bare betraktet meg stille med de sølv-grønne øynene sine. Da jeg våknet følte jeg at jeg var lei meg for at jeg våknet. Jeg ville bare fortsette å svømme i ensomheten, sammen med sjømonstrene.

 Jeg hadde sykemelding fra jobben. Hadde vært i noen uker nå. Mennesker gjorde meg bare mer trist enn ellers. Og alle smilene var bare falskhet. Selv jeg var det. En klovn, som om natten tok av masken og gråt. Jeg hatet å føle meg så alene, samtidig elsket jeg det. Det var på en måte der, og bestandig hadde det vært det. Det ble vel en trygghet. Jeg tror det.

En gang var jeg glad. I hvert fall noe som virket som glede, hva det var, var jeg ikke helt sikker på, men det var vel Alven. Jeg liker å kalle han en Alv, fordi ingen mennesker kan gjøre noen som er så sort så fargerik. Men selv i nærheten av en Alv var det noe som manglet. Og det var vel tomheten.

En gang sa han at han hadde ønsket han ville redde meg fra ensomheten, men han skjønte at jeg ville ha den. Og det var jo slik det endte også. Ingenting varer evig og alver flyr forbi, de er ikke skapt for å leve sammen med et vanlig menneske.

Legen min snakket om angst eller at jeg kanskje var deprimert. Han henviste meg til psykolog, som jeg ikke orket å gå til. Men jeg visste at angst var det ikke. Jeg var ikke redd for å gå på butikken, jeg bare orket ikke. Jeg var ikke redd for mennesker og smil, jeg bare orket ikke. Jeg var ikke redd for å gå på jobb, jeg bare orket ikke.

Senga var det sikreste, der slapp jeg å tenke at jeg måtte gjøre noe, at noen ventet, at jeg måtte fake smil og tvinge meg selv. For det var slik det føltes. Tvang. Tvang og i det hele tatt stå opp om morgenen. Eller å møte lyset.

Av og til føltes det ut som at det satt en Djevel over meg og bestemte hvordan jeg skulle føle.

Så jeg vakre blomstrer malte jeg de sorte. Så jeg et gammelt par gå på veien å holde hverandre i handa tenkte jeg at den ene kom å dø og at den andre ble sittende igjen alene. Jeg så ikke noe vakkert ved noe.
 Bare død. Selv døden kunne jeg gjort dødere. Jeg var sunket inn i denne svarte gjørma og jeg kom meg ikke ut. Ingenting hjalp.

Men i dag tenkte jeg at jeg skulle dra til psykolog. Hvorfor ikke? Det kunne jo ikke bli verre, bare han ikke anså meg som gal og tok på meg tvangsdrakt og rett inn på galehus da.

Jeg dusjet og kledde på meg og brukte lang tid på brødskiva som egentlig ikke smakte noe som helst. Ute var alt grått, men det passet meg perfekt. Jeg gikk vel i ett med alt rundt meg, og det var egentlig greit. Greit å være usynlig og kald.

Psykologen het Ole Kleivenes. Jeg smakte på navnet, jeg så heller for meg Kleivenes på en gård enn en psykolog stol, ikke at jeg hadde sett han. Men Kleiv minner på en måte om hestehover. Vel framme måtte jeg vente. Så jeg satte meg ned med et blad i handa og grå vegger. Jeg lurte på hvorfor veggene var grå og kjedelige, man følte jo at det bare var trist, ikke var det noen bilder som hang oppe heller. Det var som at hele rommet manglet et særpreg, men igjen var jo dette psykiatri, man trenger ikke særpreg her. Og kanskje disse psykologene ville man skulle være mest mulig deppa når man kom inn også. Men jeg var jo ikke sikker. Jeg fikk beskjed om å gå til rom nummer 5. Jeg svelget. Jeg gikk sakte i korridoren. Lot handa gli over veggen mens jeg gikk. Jeg telte stegene inni meg. Jeg følte jeg ble kvalm og jeg ble svett. Jeg kunne jo bare snu om jeg ville, men det var som om veggene kom nærmere og korridoren ble smalere, og at den slukte meg hel. Jeg klarte knapt å puste. Nesten framme kom han ut døra fra rom nummer 5.

"Hei, er du Tuva Jensen?" Jeg nikket "Ole Kleivenes her" Jeg rakk handa mot hans, litt nølende. Jeg så at han egentlig ikke lignet på en bonde som jeg hadde trodd, men han lignet ikke noe særlig på en psykolog heller. Langt krøllete hår og ikke kjedelige klær og tykke brilleglass heller, som jeg hadde trodd at alle psykologer gikk med.

"Ja, sitt ned." Jeg satte meg ned og sa ingenting. Og han så på meg. Og hadde en notatbok på fanget. Jeg likte ikke at han skulle grave seg inn i hjernen min, jeg likte ikke tanken på det, så jeg så ned på gulvet heller.

"Så du kom endelig." Jeg nikket, og pausen var lang, verken jeg eller han sa noe. Jeg syntes det virket noe snodig. Skulle ikke psykologer snakke og spørre og grave? Jeg ble litt irritert og så på han og sa "Så si noe da!"

"Ja, er det noe du vil snakke om da?" Jeg så opp på han og ristet på hodet.

"Vel, vi kan kanskje begynne med hvorfor du er her?" Jeg ristet med foten og ble klam på fingrene. Jeg vridde meg i stolen. Han så vel etter slike nervøsiteter og kroppsspråk.

"Jeg liker å være ensom..." sa jeg bare, for det var jo derfor..

"Mhm.. Tror du det er en grunn for det?" Jeg ble stille og han sa ingenting. Ordene kom ikke ut, de satt fast i halsen og tårene presset på. Jeg trakk på skuldrene, noe som skulle vise at jeg ikke visste og han

 noterte. Jeg lurte på hva han skrev. Kanskje han skrev "Velger ensomheten selv. Slikt kan ikke kureres." Men kanskje piller ville hjelpe?

"Finnes det piller mot slikt?"

"Mot hva? Ensomheten?" Jeg nikket "Nei" sa han "Men vi begynner i fra i dag, det vil ta lang tid dette, men korte steg hjelper." Jeg nikket. Visste ikke helt om jeg trodde på han. Jeg visste jo at de ga piller mot stort sett alt. Er man deprimert kan man alltids kjøpe lykke. Piller på et glass. Men jeg sa det ikke.

“Når tror du ensomheten begynte da?” Jeg tenkte mens jeg bet på leppen

“Jeg tror kanskje den alltid har vært der...” sa jeg.

“Da du var liten også?” Jeg nikket. “Mamma og pappa kranglet mye da jeg var liten. Jeg følte ofte jeg hadde skyld i det.” Han nikket og noterte. Og foten min begynte å riste og hendene ble klamme.

“Jeg har en storesøster, Ina. Pappa ga henne ofte klemmer, men aldri meg.” Jeg følte en hard klump inni brystet som gjorde forferdelig vondt.

“Hva tror du det kom av da?” Han så på meg, og jeg følte klumpen ble vondere og mer skjærende inni brystet og ordene hadde vanskelig for å komme ut. Jeg satt en stund uten å si noe, presset tårene tilbake, fokuserte på skoene hans, som var blå og som så ganske ny ut.

“Nye sko?” sa jeg og så opp på han. Og han nikket og sa ja.

“Pappa kjøpte ofte Ina masse, nye sko og vesker og kjoler. Jeg arvet alt fra henne når hun ikke passet dem lenger.”

“Følte du det som urettferdig?” Jeg ristet på hodet. Jeg følte det aldri urettferdig, jeg ville heller arvet hva som helst bare pappa kunne gi meg en klem, men det gjorde han jo aldri.

“Hvorfor tror du han bare kjøpte henne nye ting og aldri til deg?”

“Det er åpenlyst, jeg er yngst.” Sa jeg fort.

“Noe annet?”

“Hva er det du prøver på? Vil du at jeg skal si til deg at det var nok for at jeg var den stygge lille andungen som ingen ville ha eller? Som pappa knapt klarte å se på og som ikke enset meg når jeg kom inn i rommet. At han så på meg som luft, fordi jeg er en drittunge som ikke fortjener bedre?”

“Hvis det er slik du føler så.”

“Visst faen var det det jeg følte! Hver gang jeg fikk bra karakterer sa han bare ok, hvis Ina fikk ga han henne penger og kanskje en gave. Jeg fikk bare ok. Hvordan tror du jeg følte meg da? Dessuten, hvis jeg prøvde å snakke med han bare så han en annen vei eller svarte aldri. Og jeg tenkte for meg selv at det var for at jeg er en slik idiot som ingen kan like! Når selv ikke din egen pappa kan, hvem faen kan like meg da? Jeg hatet å være på skolen med masse folk rundt meg. Jeg måtte kle meg i en klovn og late som hele jævla dagen! Og jeg gråt bak smilet, men ingen legger merke til at klovner sørger. Alle tror alt er så enkelt! Spesielt for klovner!”

 I stedet for å gråte, noe jeg trodde jeg ble å gjøre, var jeg sint.  Jeg stod oppreist med knytte hender, ansiktet til en okse. Jeg hadde nok brølt, men han satt der stille. Jeg ble litt flau, kremtet og satte meg ned igjen.Han noterte. Jeg jobbet som kelner og jeg visste at notater var bra. Også i mitt yrke. Jeg tenkte han nok kanskje måtte notere. Han hadde jo sikkert mange pasienter i løpet av en dag, det er ikke bare å huske hva folk plages med når det finnes så mye og plages med i denne mørke verden. Og selv jeg som kelner måtte notere for å huske hva forskjellige folk bestilte og hvem som skulle ha hva. Gutten med det pene smilet og jenta med de nøttebrune øynene. Dama med den rare latteren. Slik skrev jeg for å huske, og hva de bestilte. Jeg lurte på om han klarte å huske meg igjen på bare navnet, men tippet at han nok ikke gjorde det, så han skrev vel klovne jenta. Jeg måtte smile litt.

“Egentlig er Ina pappas datter. Jeg er ikke pappas datter. Pappa ble sammen med mamma da jeg var lita. Sikkert 2 år, men jeg har aldri møtt min egentlige pappa. Jeg misunner Ina for at hun har en pappa som er glad i henne. Min pappa ville ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg vet ikke hvem han er. Men pappaen til Ina er på en måte pappaen min også. Han har jo bestandig vært der”

“Hvordan er forholdet til søsteren din da?” Jeg trakk på skuldrene.

“Hun ar alltid vært snill med meg, men jeg liker henne egentlig ikke.”

“Fordi du er sjalu?” Jeg nikket og følte klumpen inni meg.

“Jeg synes dette var en veldig bra start. Jeg skriver opp neste time til deg. Nå kan du dra hjem og hvile og tenke igjennom ting. Kanskje du kan ringe en venn om du orker. Kaffe er bra. Du må prøve i små steg å møte noen igjen. Omså inviter noen hjem til deg om det er vanskelig. I hvert fall bruk den tiden du trenger.”

Jeg satt i bussen hjem og lurte på om jeg i det hele tatt orket å møte noen. Jeg syntes det var så slitsomt å late som. Late som man ler. Late som at alt er topp. Jeg ville henge klovnedrakten i skapet og bare sove. Slippe å late som. Jeg ville bare være alene med ensomheten og tomheten. Jeg hadde ingen jeg ville dele den med. Ingen.

Jeg la meg i senga og sov. Sov helt til dagen etter. Jeg var sliten av å rippe opp i alt dette vonde, som mange ville sagt var så gammelt at de ikke skjønte hvorfor jeg i det hele tatt orket å tenke på det. Men jeg valgte ikke å tenke på det selv, det hadde bestandig vært der. Fulgt meg overalt i livet. Da jeg våknet gikk jeg i dusjen og ordnet meg etterpå. Sminket meg. Faktisk. Ordnet meg mat. Jeg tenkte at i dag var kanskje en fin dag å møte noen, selv om jeg ikke hadde lyst, men jeg måtte vel bare. Jeg tenkte på Emilie. Hun hadde ringt meg mye, men jeg orket aldri å snakke med henne eller ta telefonen når hun ringte. Men nå ringte jeg henne. Og hjertet banket hardt. Jeg gruet meg til å fake stemme. Gruet meg til å høre stemmen hennes. Jeg avtalte tid og sted. Og da jeg begynte å gå til hvor vi skulle møtes å ta kaffe angret jeg på at jeg hadde ringt. Men gjort var gjort. Det var lite å gjøre noe med nå.

Hun stod utenfor cafeen med det store smilet sitt og det halvlange krøllete håret. Sola i nakken. Hun vinket da hun så jeg kom og jeg løftet handa litt for nølende og vinket tilbake. Hun så meg inn i øynene da jeg var hos henne.

“Det er så utrolig godt å se deg igjen. Jeg har savnet deg.” Hun tok tak i meg og holdt meg tett inntil seg. Jeg følte klovnen var på vei ut.Tryggheten min. Han stod kanskje nå og betraktet meg. Tårene trillet nedover skinnet mitt og sola varmet meg i ansiktet.

Hvem er Emma?

Emma satt ved kjøkkenbordet og så ut av vinduet og varmet hendene sine på tekoppen. Hun så ut av vinduet og snøen dalte nedover. Hun sukket. Hun likte ikke vinteren, vinteren var alltid slik; kald mørk og trist. Hun sukket på nytt og slurpet i seg resten av teen. Morris, katten hennes sa “prrjjaaauu” da han kom fordi henne og snodde seg opp etter føttene hennes. Ham malte og Emma måtte smile. Hun strøk den myke, grå pelsen hans og så på at han snodde seg under handa hennes.

Hun likte katter. Ikke hunder. Hunder var så voldsomme og dumme. Katter bestemte selv. Grunnen for at Morris gikk bort til henne og ville kose var fordi han ville det selv, av egen fri vilje. En hund ville kanskje bare gjort det fordi det var naturlig for den å underkue seg en sjef. Hun ga katten mat og gikk på badet og pusset tennene og gikk på jobb.

Jobben til Emma var i biblioteket. Hun trivdes der, med masse bøker. Hun likte spesielt gamle bøker, de som laget en egen lyd når man bladde i dem, nesten som avispapir. Hun likte også å tenke på at mange mennesker hadde lest de samme linjene som hun leste. Hun lurte mange ganger på hvordan de oppfattet boka. Mange ganger kunne hun finne strekmerker eller kaffeflekker i bøkene, men det ga liksom boken en sjel. Som om den var levende.

Dagen på biblioteket var rolig, lite hendte. En skoleklasse kom og lånte bøker, men de fleste lånte filmer eller spill. Og noen få andre kom innom i ny og ne. Noen måtte ha hjelp til å finne bøker og noen ville ha anbefaling. Emma leste jo mye, så hun hadde jo mange bøker hun kunne anbefale, og det var det hun likte best ved jobben. Å kunne gi noen en gave som hun kunne velge ut, for bøker var på en måte en gave om det var en bra historie. Da hun var ferdig gikk hun innom bakeriet og kjøpte seg boller og kaffe. Hun gikk gjennom gata og spiste boller og drakk kaffe. Hun elsket den følelsen. Men det var veldig kaldt ute, så det ble en rask tur. Hun måtte ta bussen hjem. Inni bussen var det fullt av ungdommer som tydeligvis måtte snakke mest mulig i munnen på hverandre, og den ene måtte overdøve den andre. Hun lurte på om hun også hadde vært slik som dem. Hun håpet ikke det, for det hørtes bare tåpelig ut. Og alle slengene. De hadde “liksom” etter alt og “atte”. Det meste av samtalen kunne høres ut som “Men atte daaa liksom!” Hun forstod ikke helt hva dem sa, men satte musikken i ørene så hun slapp å høre mer på dem.

Hun likte å kjøre buss. Hun kunne se så mye og være så langt borte samtidig. Og hun likte å kjøre forbi mennesker som måtte forte seg eller hastet hjemover med plastposer. Hun likte å se husene passere forbi i masse farger. Hun likte de nakne trærne med snø på greinene. Hun likte at det alltid kom en ny ting å se på, at noe på en måte aldri stod stille veldig lenge. Men alt det ble plutselig brutt av en hand som skubbet i henne. Hun skvatt.

“Åjj, unnskyld, men kan jeg sette meg her?” Emma så opp og så en jente på hennes egen alder. Hun hadde nok tippet 24. Emma sa ja, og jenta satte seg ned. Emma likte egentlig ikke å bli avbrutt fra sin verden, men for høflighetens skyld tok hun av seg ipoden.

“Huff, det er litt av et vær!” sa hun, Emma studerte henne. Hun hadde litt lyse lepper og ravnesvart hår, ned til skuldrene. Svart. Emma hadde rødt, krøllete hår. Krøller som hun hatet, som hun gjerne skulle vært foruten, men som hun nesten aldri orket å slette.

“Ja, det er det, men det blir vel bedre.” Sa hun.

“Ja? Mitt navn er forresten Ronja!” Emma presenterte seg som Emma, og syntes det var rart at de i det hele tatt pratet. Folk brukte egentlig aldri å prate sammen slik. Det var nesten som at kulden og snøen gjorde dem kald inni seg også, så derfor kan man ikke prate sammen, selv om man nesten sitter inntil hverandre. Eller kanskje folk hadde nok med seg selv, eller livet generelt og hadde venner nok, slik at de ikke hadde plass til flere inni livet sitt. Emma så på Ronja, så sa hun

“Jeg har alltid sagt at får jeg ei jente en gang, så skal hun hete Ronja, fordi jeg synes Ronja er så fint.”

Ronja lo

“Det samme forholdet har jeg til Emma også, jeg synes det er så fint.” De lo og øynene deres gnistret. Og plutselig hadde de alt mulig å prate om. Ronja fortalte at hun var her for å besøke pappaen sin, som bare hadde forlatt mora uten og i det hele tatt si noe. Bare reist uten et ord, men hun sa også at hun forstod han, mora var tross alt helt gæren!” De lo begge to. Og Emma fortalte at hun jobbet på biblioteket og at hun likte å lese bøker. Det var liksom ikke mer å si om livet til Emma, for egentlig var det ingenting.

“Og bare det?” sa Ronja.

“Vel, jaaa?” Emma følte hun ble varm i kinnene. Hun likte egentlig ikke mennesker. Mennesker hadde alltid gjort henne usikker. Og hun likte i hvertfall ikke store folkemengder, da kunne hun føle at hun hadde dårlig for å puste. Nesten som at hun holdt på å dø. Hun følte alle stirret på henne, men hun visste ikke hvorfor, men hun sa ikke det. Hun kunne sagt det, men var stille.

“Åja, nei. Ikke at det gjør noe, men hva med venner da?” Emma tenkte at venner hadde hun jo. Det var jo ikke det, men hun orket liksom aldri å være sammen med dem. Hun likte ikke samtalene og hun hatet å late som at hun var en annen, så hun svarte bare “Det har jeg.”

Saken er at Emma egentlig liker sitt eget selskap. Da kan hun gjøre som hun selv vil, hun kan tenke sine egne tanker. Hun har på en måte alltid vært slik. Hun har alltid vært stille og aldri sagt så mye. Folk har kanskje glemt henne da, men Emma har alltid vært mer synlig inni seg enn utenpå. Hun visste det, men hun fikk aldri vise det. Eller sjansen til å vise det.

“Bra det da.” Sa Ronja “Venner er jo viktige, hvem skal ellers kunne holde deg oppe?” Og Emma tenkte at hun likte best å holde seg oppe selv, men sa ingenting.

Emma hadde liksom alltid klart seg selv. Fra hun var liten ville hun gjøre alt selv. Hun likte også best å leke selv, selv i barnehagen, og barnehagetantene var nesten over hysteriske fordi hun ikke ville leke med de andre barna. Men Emma var glad, hun. Hun hadde jo seg selv, hvem andre trengte hun?

“Jeg må av ved neste stopp, men kan jeg få nummeret ditt? Jeg kjenner jo ingen her og det hadde jo vært koselig å finne på noe.” Emma skrev nummeret sitt inn på mobilen til Ronja, og Ronja løp ut av bussen. Plutselig føltes det veldig tomt ved siden av henne.

Da hun kom hjem, stod Morris og ventet på henne, strøk seg inntil føttene hennes og malte, men Emma hadde ikke tid til å kose med Morris. Hun slengte de røde vottene og skoene på gulvet. Lua også. Hun orket ikke en gang å plukke det opp. Hun følte seg veldig glad. Hun tok seg bare en brødskive eller to. Middag var så kjedelig å spise alene. Hun ga Morris mat og vann. Hun satte på TV, men der var det ingenting å se. Bare de samme kjedelige programmene. Plutselig pep det inn på mobilen en melding “Skal vi ølle? Hilsen Ronja!” Emma følte seg glad, hun svarte ja. De ble enige om og møtes klokken 20 på Stedet. Uteplassen het faktisk Stedet, og alle sa bare ”Skal vi dra på Stedet i kveld” om man skulle ut. Det var visst der de fleste på hennes alder vanket. Hun gikk på badet og dusjet og ordnet seg. Hun tok på seg svarte tights, rød lang topp, svart skjerf, støvlettene og en svart jakke over det, og de røde vottene og en svart lue. Hun hatet å fryse.

Hun stod og ventet på at bussen skulle komme, snøen dalte ned sakte. Mange snø korn, tett i tett, men det var ingen vind og stjernene lyste over hodet hennes. Og månen lyste den også. Bussen kom og hun gikk inn og satte seg. Det tok to stopp før Ronja kom på. Og hun hadde så å si kledd seg lik som Emma. De måtte le da de så på hverandre. Ronja satte seg ved siden av Emma og Emma følte seg glad. Det føltes egentlig ganske naturlig å sitte sammen med Ronja. Hun luktet godt og hun pratet mye, så Emma slapp å si så veldig mye. Hun snakket om kjæresten sin, Jonas, som ikke hadde svart på meldinger hun hadde sendt, eller svart når hun hadde ring. Hun var irritert og urolig for at noe var galt. Emma sa at han sikkert sov eller var opptatt, og Ronja sa seg enig. Så spurte Ronja om Emma hadde kjæreste. Emma ristet på hodet. Hun hadde jo hatt noen. Hun hadde ligget med noen også, men hun syntes egentlig ikke det var det store, bare rart at hendene deres var på kroppen hennes. Hun følte at det var merkelig og at de pustet tungt. Hun orket ikke en gang å late som at hun syntes det var godt. Hun bare lå der og knep øynene igjen og ba en stille bønn om at det måtte bli fort over. “Men jeg hadde en gang…” sa Emma “Han het Markus.”

“Åååh! Var han fin?” Emma måtte tenke etter. Joda, han var jo det. Øynene hans var glitrende blå og håret var lyst.

“Mm.. Men det er slutt nå da.” Sa Emma.

“Ja, hva skjedde?” Emma visste ikke helt hva som skjedde, men de sluttet bare å være sammen. Dessuten irriterte Emma seg ofte over han og det merket nok Markus. Ikke likte hun spesielt at han kysset henne heller. Emma hadde egentlig aldri vært forelsket, så hun visste vel egentlig ikke helt hvordan et forhold burde føles.

“Neeei, det bare ble sånn. Vi sluttet bare å snakke.”

“Åh… Ble du veldig lei deg?” Men Emma ble ikke veldig lei seg, bare veldig lettet for at hun slapp å kysse han igjen. Hvis hun klinte med han brukte han å stikke tunga si så langt inni munnen hennes at hun fikk brekninger. Hun hadde aldri opplevd noen som hadde klint så dårlig før heller.

“Næh.. Egentlig ikke. Han var en elendig kysser!” De lo, og Ronja sa at da kunne hun forstå det.

På Stedet var det masse folk. Og mange Emma kjente. Så hun presenterte Ronja for dem, og alle lurte på hvordan de kjente hverandre. De lo begge to, og måtte innrømme at de faktisk ikke gjorde det, men at de kom i snakk i bussen før om dagen, og at Ronja var her på besøk hos faren sin.

De drakk den ene ølla etter den andre og de ble mer og mer snytt. De danset og de fjaset. De måtte ut å røyke og inn å drikke mer og danse mer. De glemte hverandre og pratet med andre folk. Gutter prøvde å danse med Emma og smøg seg inntil henne, men Emma orket bare ikke det. Hun var ikke der, men Ronja så ut til å like oppmerksomheten hun fikk fra guttene, og Emma lurte på hvilket gen hun manglet, så hun gikk bare til baren og kjøpte seg ny øl.

Da det stengte gikk Emma og Ronja bortover veien. De måtte støtte hverandre opp fordi de ikke klarte å gå ordentlig. De lo og lo. De fant seg en benk å sitte på. Det snødde ikke nå, men det var helt klart og nordlyset på himmelen danset over dem.

“Du er så søt, du!” sa Ronja. Og de lo.

“Takk” Sa Emma. “Det er du også.” Ronja lente seg frem og kysset Emma. Emma følte hjertet hoppet. Hun hadde ikke følt at hjerte hadde hoppet før, så hun ble så overrasket at hun dyttet Ronja bort.

“Hva?” Sa Ronja leende “Jeg bruker å kysse jenter hele tiden! Er ikke dette vanlig her?” Ronja lo, men Emma klarte ikke å le. Hun hadde kysset jenter før, men hun hadde ikke følt det slik. Hun så på Ronja, og hun så det ravnesvarte håret og den røde luen, de lyserøde leppene, og Emma ville bare kysse henne mer, så Emma lente seg mot Ronja og begynte å kline. Og hjertet hoppet og hoppet. Noen gutter plystret og Ronja trakk seg unna Emma.

“Gutter liker slik.” Sa hun, og blunket til Emma, men Emma følte seg lei seg. Hun ville ikke at Ronja skulle kline med henne fordi at gutter skulle like det. Hun ville at Ronja skulle kline med henne fordi det var Emma hun ville skulle like det. Emma følte tårene presse, og hun reiste seg fort opp.

“Men hvor skal du?” sa Ronja. Men Emma svarte ikke. Hun bare løp og hun løp. Hun løp vekk fra Ronja som stod og ropte etter henne. Hun følte tårene presse fra øynene.

Og hun la seg ned i snøen og så på nordlyset oppe i himmelen, og lurte på om hun alltid hadde vært slik. Bestandig, uten å vite det. 

Som en engel lå hun der og undret over hvem hun egentlig var nå.

Skumrings venner

Klokka ringte. Sakarias våknet brått opp. 0700 viste den. Han slo den av og lå litt å funderte på om han virkelig skulle greie å stå opp nå, så varmt og godt som det var under dyna, men han gjorde det likevel. Han stod opp og gikk på badet, vasket seg og tok på seg klærne.

Sakarias er 12 år, har mørkt hår, lys hud, blå øyne, og har en mor som gir seg totalt faen. Han har alltid visst det, at hun aldri brydde seg. Moren sa alltid "Din lille dritt!" om han gråt eller "Hold kjeft!" Han fikk aldri klem, han visste faktisk ikke om han noengang hadde fått en klem før. I hvertfall hadde han aldri følt seg elsket som andre barn burde gjøre.

Han gikk ned i stua, mora lå og sov på sofaen. Måtte hun bare vært dø, tenkte han, men så straks tanken slo han fikk han dårlig samvittighet. Moren hadde jo faktisk gode sider også, som når hun hadde gode dager. Da tok hun han alltid med på bakeriet så de kunne kjøpe sukkerboller. Og da smilte hun og snakket alltid hyggelig til han, som at han faktisk var ønsket. For barn er egentlig slik at de elsker foreldrene sine uansett hvor mye galt de måtte gjøre. Men faren hadde han aldri møtt, han visste at moren ikke visste hvem han var, selv om hun aldri hadde sagt det. Ny pappa hadde han så og si hver uke, og alle luktet like vondt av alkohol og alle syntes han var like mye i veien. Aldri ble de lenge heller. Men Sakarias syntes egentlig det var like greit.

Han ordnet seg corn flakes på kjøkkenet, og mens han tok melkepakken ut av kjøleskapet og skulle helle melk i skåla, greide han jo selvfølgelig å miste melkekartongen på gulvet.
"Helvettes drittunge!" hørte han bare mora sa, da han satt på kne og prøvde fortvilt å tørke opp melka før hun oppdaget det.
"Se nå hva du steller i stand! Her må jeg gå å tørke opp driten din hver dag, og hva får jeg for det? Ingenting!" Sakarias måtte bite seg i leppa, han følte tårene presset. Hva med alle gangene han måtte hjelpe mamman sin på do så hun fikk spy opp alkoholen, og alle gangene han måtte rydde opp etter festene, og alle gangene han måtte finne på en ny ting å si til politiet, mens han ba maman sin om å være så snill å skjerpe seg før de åpnet døra? Hva med dem? De hørte han aldri om.
"Ja, sitt nå for helvette og sipp! Når du først har stelt dette rotet i gang, kan du for helvette se til å rydde opp etter deg også!" Han gjorde det, sakte men sikkert. Han følte han skalv på hendene. Bare hun ikke slo, bare hun ikke slo, så skulle alt gå bra.

Da han var ferdig kastet han sekken på ryggen og tok bussen til skolen. Han satt seg ved siden av Gustav. Gustav var bestevennen til Sakarias, og han elsket han som bare venner kan elske hverandre. De brukte å fange innsekter, frosker, og de brukte å plukke edderkopper å feste i håret til jentene så de sprang og hylte. Helt vanvittig morsom gutte-glede. For jenter var teite.
Men det var ei jente Sakarias likte bedre enn andre jenter, og det var Alva. Alva som hadde begynt i klassen deres i sommer. Første gang Sakarias møtte henne sa hun til han "Jette snyggt!" om tegningen hans. Tegningen av en svær racerbil, men han kunne ikke svensk, og trodde hun mente det var styggt, så da han kom hjem rev han tegningen sund og kastet den i søpla. Han likte ikke å tegne etter det heller, men Alva og Sakarias var mye sammen likevel. Og hver gang Sakarias dro Alva i musespelene, skilte det i magen hans, som at det var sommerfugler inni der. Han likte latteren hennes. Og han tenkte Alva som mer verdensvant enn andre jenter, og mer spennende også, hun kunne vært utenomjordisk, hun var mest spesiell av alle.

Men Gustav var bestevennen hannes og mye bedre enn alle jenter, selv Alva. Gustav tok opp mobilen sin og viste et nytt spill han hadde på den. Sakarias fulgte med og fikk prøve også. "Kanskje du vil komme hjem til oss etter skolen? Mamma sa du kunne komme, men da måtte du høre med mamman din først. Mamma ordner middag til oss." Sakarias visste at moren var likegyldig til det uansett, kanskje hun satt og drakk nå uansett, men han ringte likevel, og moren sa ja. Hun var vel bare glad til.

Sakarias likte å være hos mamman til Gustav. Fordi hun luktet mer mamma, og snakket til dem som at hun elsket dem begge, og hun hadde mer mammapupper, også var hun mer rund i formene. Hun serverte alltid god mat, og Sakarias kunne sitte å nyte masten lenge etter at de andre var ferdige. Det var kanskje derfor mammaen til Gustav likte han så godt, fordi han satte pris på maten hun ordnet.

Da de var ferdig spiste dro de til den hemmelige plassen i skogen som ingen visste om. I hvertfall var det en gammel hytte der som tydeligvis ingen brukte, som de hadde brutt seg inn i. De brukte å røyke av sigarettene til mora til Sakarias. Det var deres hemmelighet, og de likte så godt å sitte der inne og snakke om alt mulig, til det ble skumring utenfor. Da først gikk de hjem hver til seg.

Sakarias kjente duften med en gang han kom inn. Han kjente det, den tunge parfymen bre seg utover. Den smakte sterk og han kunne føle at den sved nedover kroppen da han luktet på den. Han visste hva det betydde; Det betydde det at mora hans dro ut og at han ble alene, og at hun sikkert ikke kom hjem igjen før neste dag. Han følte klump inni magen da han så at hun ordnet seg, kledde på seg finklær. Men Sakarias syntes ikke hun var fin, bare ekkel, og han skulle ønske han slapp å ha en slik mamma. Hun kom bort til han, svaiet seg rundt "Fin?" sa hun. Sakarias nikket, men følte klumpen inni magen, den var hard og kald, og den gjorde forferdelig vondt. "I morgen kan vi kjøpe sukkerboller!" sa hun, og kysset han lett på panna. Sakarias visste at det ikke ble noen sukkerboller, det var bare noe hun sa for å roe han ned. Han nikket. "Sees i morgen da!" sa hun, og føk ut døra. Sakarias stod og så etter henne, han lurte på om hun faktisk var glad i han i det hele tatt. For hun var alltid mest glad da hun gikk i fra han. Tårene dryppet tunge ned. Store, stygge, tunge dråper. Han ville slutte å gråte, men klarte ikke. Han la seg ned på gang gulvet og krøket seg sammen, som et lite foster. Som en som prøver å overleve og stenge verden ute. Han sovnet slik.

Da han våknet var han kald, han så at klokken ikke var mer enn 12 på natta. Det var nok lenge til moren kom. Han visste det. Han ble sint. Han ble så sint på seg selv og han ble så sint på moren sin. Han begynte å romstrere i leiligheten og kaste ting utover. CD plater føk, glass knustes, bilder som hang på veggen lå nå knust på gulvet. Han raserte og det gjorde godt, helt til han så hvordan det så ut. Da stoppet han og svelgte. Svelgte hardt. Han lukket øynene og tellte inni seg og sa om og om igjen "Dette er en drøm, det er en drøm!", men da han åpnet dem var alt like kaotisk. Uansett hvor mange ganger han lukket øynene og åpnet dem, virket det ikke. Det ble bare mer og mer håpløst. Alt. Han visste at mora kom til å slå han nå. Han visste det, det hadde hun gjort før. Og hun slo hardt, og hun slo gjerne der folk ikke kunne se merkene, pga klærne. Hvis han hadde merker, så torte han aldri å ha gym, da hinket han enormt på foten den dagen, så alle skulle tro han hadde vondt. Mamma sin skrift hadde han øvd og øvd på i nattenes løp, så den kunne han utenat. Men nå hjalp det visst ikke, han hadde aldri vært så slem før, så han visste ikke helt hvordan hun ville reagere. Han gikk til kjøleskapet og åpnet en øl. Den smakte forferdelig vondt, men etter halve boksen roet han seg ned. Og etter 3 bokser, så lå han og sov.

Han våknet av et hyl! Mammaen stod midt på gulvet og hylte. Han var sikker på at hun kom til å knuse vinduer med hylet sitt.
"Helvettes drittunge! Kom hit!" men Sakarias kom ikke. Han satt bare fortumlet i sofaen og så seg rundt, men plutselig følte han det, at noen grabbet tak i armen hans og dro han ut på gulvet i et forbausende kraftig tak. Han rakk ikke å hyle en gang. Mammaen hadde enorme krefter da hun ble sint, selv om hun var tynn. Hun sparket han, så han havnet på glasskårene, men han gråt ikke. Han følte bare det ene sparket etter det andre. Han følte at ansiktet var seigt. Han følte at kroppen holdt på å gå i oppløsning, men han verken ropte eller gråt, han bare lå med armene rundt hodet. Moren sluttet og sa bare noe om at ølla kunne han gi faen i å drikke av. Sakarias røyste seg og løp ut. Han løp og løp. Han var blodete og hadde tårer i øynene og oppskårne armer. Han gråt og hikset og løp. Han løp opp i skogen, og til hytta. Han lå der, ballet seg inn i et teppe som han og Gustav hadde tatt med. Og han gråt og gråt. Slik satt han, han vugget frem og tilbake. Han prøvde å trøste seg selv. Han ville at noen skulle holde rundt han og si at det ville gå bra. Alt ordner seg, men ingen kom. Det var lørdag, det var hvilken som helst dag. Alle hadde sitt å gjøre. Sakarias sovnet.

Han våknet av at noen satt ved sengen. Han reiste seg opp i halvveis stilling og så Gustav.
"Jeg hadde prøvd å få tak i deg. Jeg ringte deg, men mamman din tok telefonen, men hun sa hun visste ikke hvor du var, så jeg tenkte du kanskje var her da." Gustav visste at Sakarias ble slått av moren, så han spurte ikke hvorfor han var blodete på armene. Sakarias likte stillheten. Han likte at Gustav aldri stillte så mange spørsmål.
"Mamma lager middag. Den er vel snart ferdig." sa han bare. Sakarias sukket.
"Så gå hjem da." sa han "Du trenger ikke være her hos meg. Mamma vet ikke hvor jeg er, og hun savner meg ikke uansett, og jeg kan ikke gå hjem til din mamma slik som dette."
Gustav ble stille en stund.
"Neeei, men jeg har med brødskiver til deg i sekken, og jeg tok med saft også. Mamma vet heller ikke hvor jeg er, og jeg vil bli her hos deg, jeg."
"Uansett hvor lenge det måtte ta?" sa Sakarias og så på Gustav med spørrende øyner.
"Om det så tar hele evigheten!" Gustav ga Sakarias brødskive og saft, utenfor danset fuglene i skumringen.

Vilde og Magnus på den drømmende blå stjernen

Vilde

Vilde er ikke som andre. Eller hun føler seg kanskje annerledes. Noe er i hvertfall det.

For andre på hennes alder har mann og barn. Er etablerte eller på utkikk etter noen å leve sammen med, men Vilde trives best alene. Hun liker best å sitte og fordype seg inni sitt eget mørke, eller lyset. De fleste ville kalle det mørke, men Vilde liker det, så for henne er det lyst.

Dette er ting Vilde liker:

Se på film midt i uka, alene så klart og fordype seg ned i godteskåla.

Hun kan drikke en hel flaske vin mens hun skriver. Hun kan tom begynne å gråte over hvor vakre ordene hennes er på papiret.( Om det er vinen som har innvirkning eller hennes innlevelse, er og blir uvisst.)

Hun går ut hver helg. Med høyhælte sko og korte kjoler. Hvorfor skulle hun bry seg om hva menn eller damer tenker om henne? Og om Vilde vil knulle, så gjør hun det også.

Men mange menn er redd for henne. Ikke fordi hun er så pen, men hun har en enorm tiltrekkelse kraft.

Og pen kropp. Hun vet hun har det og utnytter seg av det også. Hvorfor skulle hun ikke?

Men menn liker helst kvinner som nipper til vinen og som lar seg spandere. Og som ellers smiler og ler til alt de sier. Ikke en kvinne som kommer og hvisker med hes stemme "Hos deg eller meg?"

Men hun bryr seg egentlig ikke. Hun liker ikke å måtte være glad i noen. Hun var glad i noen en gang. Men det endte jo selvfølgelig med tårer og masse hat. Hvorfor skulle det ikke?

Vilde har aldri opplevd noe mer vakkert enn kjærlighet, men ingenting har knust henne mer heller.

Og hun har faktisk aldri tenkt å la seg knuse igjen. Aldri!

Vilde vil være sterk. Hun vil ta en mann når hun måtte ønske å kaste dem ut like etterpå.

Hun vil ikke kjenne navnet deres, hva de liker å spise til middag, hvordan smilene deres kan få hjertet hennes til å hoppe. Hun vil ikke vite det, og det er egentlig best sånn.

I dag skal hun møte Elise. Elise har vært Vildes bestevenninne siden ungdomsskolen, og det er sikkert derfor Vilde ikke liker henne noe særlig nå. Det har kanskje noe med at man møtes likt i livet. Man farger
 hjerter på hendene med guttenavn inni. Man hvisker og kniser sammen i korridoren. Og hvis den utkårede tar på deg, lover du deg selv og aldri noensinne vaske deg der han hadde hånda si. Men nå har de to vidt forskjellige liv.

Vilde med sitt og Elise godt etablert og skal gifte seg til sommeren. Begge to er nå 28 år.

Elise kommer inn døra med rosa skinner og glade-smile sitt som alle husmødre tydeligvis måtte ha.

Vilde er mer trett fordi hun selvfølgelig satt og drakk vin og skrev til langt ut på natta.

"Heeei!" Sier Elise med den glade stemmen sin.

"Hallo!" sier Vilde og håper hun høres like glad ut, men vet hun ikke gjør det.

Hun sier til Elise at hun kan gå i stua å vente og Vilde går på badet og ordner seg.

Da hun kommer ut igjen sitter Elise i sofaen og ser på henne mens hun kommer inn.

"Drakk du hele denne i går?" sier hun og viser Vilde den tomme flaska.

"Ja, hva så?" Vilde tar flaska ut av hendene hennes og går inn på kjøkkenet med den.

"Kan ikke være bra!" hører hun bare Elise sier, men Vilde orker ikke svare på det. Det er egentlig ingenting å svare på.

Senere går de ute. Været er fint og det er varmt. Hadde de vært 14 år så hadde de løpt med hendene foldet inni hverandre og glemt hvor de var på vei. Kanskje de ikke hadde noen anelse om hvor de skulle heller.

"Roger vil gjerne møte deg!" Roger er en venn av mannen til Elise, men Vilde er bare ikke interessert i å møte noen mann med navn og bil og leilighet eller hus, eller hva faen han måtte ha.

"Åja!" sier hun bare og blir irritert for at Elise aldri gir opp å prøve å spleise henne med en eller annen random fyr.

"Ja, så jeg tenkte middag i morgen kveld hos oss da. Klokka 8?" Elise smiler lurt. Vilde ser at hun virkelig vil ha Vilde der. Hun har ikke helt hjerte til å si nei, så Vilde sier ja. Bare et kort ja, ingen smil. Ikke et tegn på glede.

Kanskje Elise tror Vilde er nedstemt hele tiden fordi hun er ensom. Men grunnen for at Vilde er nedstemt er at alle, absolutt alle skal bry seg så mye om hvordan hun lever livet.De på jobben også. Ikke måte på hvem de skal prakke på henne. Hun er ikke interessert og hun er lei av at folk forventer at innen hun er 30 år skal hun ha mann og barn. Hun har bare ikke lyst på det. Hun tenker på barn som noe som tar mye av tiden fra henne. Noen man konstant har dårlig samvittighet for. Man må bruke så mye tid og energi av seg selv, at man glemmer at man i det hele tatt har et liv. Alt du gjør, er kun for barnet som kommer i første rekke, og er egentlig bare i veien. Slik ser Vilde på det. Hun vil ikke ha et ansvar for noen som kan gjøre henne så svak.

Dagen etter ordner Vilde seg klar til middag. Hun har på seg rød, blomstrete kjole og svarte, høyhælte sko. Hun sminker seg og setter opp håret. Så mye energi for ingenting, tenker hun. Hun har møtt Roger før, hun syntes han var dritkjedelig. Han sa alle de rette tingene, snakket om jobben sin. Han spurte aldri om personlige spørsmål, bare overfladiske som hva hun jobbet med, om hun trivdes, om hun bodde i leilighet, hva foreldrene hennes gjorde. Bare kjedelige spørsmål. Ingen spørsmål som “Hvordan ser du ut om morgenen når du står opp?” f.eks.. Vilde vet det ikke er normale spørsmål og stille, men om noen hadde stilt dem, ville hun nok blitt mer interessert.

Hun er hos Elise 20.15. Aldri at hun klarer å komme tidsnok, men Elise kjenner henne godt nok så hun vet at hun hadde kommet for sent likevel. Roger sitter der i sofaen og ser bare utrolig teit ut. Vilde gjør en grimase mens hun ser på han, men ingen merker noe og glad er hun for det. Hun fikler av seg skoene og kommer inn. Hun setter seg ved siden av Roger, men sier ingenting. Det er ingenting å si. Hun vil ikke vise den minste interesse for han heller. Hun ser at Roger ser på henne i sidesyne.“Så pen du er i dag!” Sier han, men Vilde tar ikke til seg ordene, hun bare snur seg mot han og sier “Synd jeg ikke kan si det samme om deg.” Det blir stille, ingen sier noe. Bare en nervøs latter fra Roger, men Per, mannen til Elise, bryter igjennom og snakker noe om at vinen smaker godt. Vilde får ikke helt med seg ordene, hun føler seg ør i hodet.

Til slutt kommer endelig Elise med fiskesuppen sin. Fransk fiskesuppe. Hun står der, og hun nesten skinner av glede. Vilde må smile. Takk Elise, takk fordi du er deg. Tenker hun inni seg og tar og fyller fiskesuppe i skålen sin. Hun spiser den sakte. Drikker mest vin, og hun føler at hun blir mer ør i hodet. Nå snakker hun en god del og Roger som ellers er like forbanna teit ler og prater med, men Vilde tenker ikke mer over at Roger er Roger. For henne kunne det vært hvem som helst, og utpå natta, når alle er godt snytt og praten henger lett i lufta, tar Vilde med seg Roger hjem.

De knuller over en stol, men Vilde synes ikke det er noe godt. Det er bare mest tidsfordriv eller noen og bare lene ensomheten sin inntil. Hun knuller han fort og når han kommer ser hun ikke på han etterpå. Hun merker at han vil kose med henne, være god, men hun ber han bare om å gå. Vilde føler seg susete i hodet og ør og kvalm. Hun løper inn på badet og kaster opp.

Om natten drømmer hun om Magnus. Magnus som var hennes kjærlighet engang, men som bare reiste. Reiste fra henne fordi han skulle til Afrika. Afrika å hjelpe de fattige. Vilde hatet han for det. Hun hatet han fordi han heller ville til Afrika enn å være sammen med henne. Han hadde ringt henne mange ganger, men hun hadde bare sett på telefonen eller tatt den og sagt “Reis til helvete!” Mange ville kanskje mene at det han gjorde var kjempeflott, men alt Vilde ville, var at han skulle ta seg av henne.

Hun drømte det svarte håret hans, de mørke øynene. Hun drømte at han gikk på gaten og det var masse folk. Vilde ropte, men han bare fortsatte å gå. Det klynget av folk og Vilde kunne ikke vite hvor han gikk, hun prøvde å ta han igjen, men hver gang hun fant en mann som lignet var det ikke han. Hun våknet og var helt svett. Hun måtte hente seg et kaldt glass vann og ta seg en kald dusj. Tårene trillet. Ett år var gått. Hun visste han ville komme hjem snart.

Magnus

Magnus ventet på bagasjen. Han hadde gledet seg lenge til å komme hjem, men det var utrolig lærerikt for han å være i Afrika, han som vil bli lege. Han hadde neppe lært så mye her i Norge, som det han gjorde der nede. Men Vilde forstår ikke slik. Vilde har bestandig tenkt på seg selv først. Hun er utrolig egoistisk og svevende. Men Magnus likte henne på en måte slik. Han likte at hun kunne stille spørsmål ingen andre noen gang hadde spurt han om før. Første gang de møttes hadde hun sett på han og spurt om huden hans alltid luktet aprikos, selv om vinteren. Magnus hadde da sagt at det var han ikke helt sikker på, siden han ikke helt visste hvordan han luktet. Men han kjente hennes dufter og hun luktet sitron, og det blonde, lange håret luktet bringebær og leppene smakte jordbær. Alle somrenes smaker. Han elsket å flette fingrene sine i håret hennes, han elsket de klare blå/grønne øynene, som alltid stirret så forunderlig ut på verden. Som et nyfødt barn som nettopp så lyset. Men nå snakket de ikke sammen mer. Ikke etter den dagen Magnus sa at han ville flytte og være borte for ett år. Det var jo bare ett år, men for Vilde kunne det nesten høres ut som det var snakk om 10 år. Hun mente at han ikke var glad nok i henne siden han bare kunne reise i fra henne slik. Men slik var det ikke. Det var ikke det, han var bare ikke den svevende typen som henne. Han ville virkelig lære, men hun forstod ikke det.

Det hadde vært andre damer der som jobbet der også. Ei som het Charlotte og som hadde mørkt hår og mørke øyne. Men Magnus følte aldri at han ble ordentlig glad i henne. Men hun var fin å lene seg inntil. Han hadde fortalt henne om Vilde, men Charlotte likte ikke at han snakket om Vilde. Men han gjorde det likevel, nettopp fordi han savnet henne så mye. Han hadde prøvd og ringe flere ganger, men hun tok den nesten aldri og om hun tok den sa hun “Reis til helvete!” Men han ga ikke helt opp likevel.

Men nå var han hjemme igjen, og han var solbrun og hjertet banket fort da han tenkte på Vilde. Vilde med det lyse håret, hud som vanilje og lepper som jordbær. Han savnet henne enda mer nå som han var nærmere. Det var nesten som at han kunne føle henne inntil seg.

Han dro til foreldrene sine og spiste middag. Kjøttboller, hva ellers? Han hadde ønsket seg det. Han hadde ikke smakt kjøttboller på ett år. Smaken føltes helt herlig. Han hadde vann i munnen og han spiste kjempefort. Mammaen hans lo “Neimen, så sulten du var! Si meg, har du ikke spist der nede?”

“Joooda...” sa han mens han tygde. Så god mat hadde det vært lenge siden han hadde smakt. Der nede hadde det gått mest på hamburger og chips og afrikanske retter. De første månedene hadde han vært kjempe plaget med magen. Det var annen bakterieflora, så han måtte alltid passe på å skylle grønnsakene godt og alltid spise dem stekt. Han syntes det var godt å komme hjem, og sommer var det også. Sola skinte ute og han tenkte på Vilde. Han ringte henne, hun tok den faktisk, men før hun rakk å si de samme ordene som hun alltid sa, nærmest brølte han “Jeg er hjemme nå!” Det ble fryktelig stille i den andre enden. Han hørte vann fra en spring bli skrudd på, klirring i glass. Vannet ble slått av, føtter som tråkket. “Hallo?” hørte han bare, et svakt hallo som at det var en stemme som var redd, redd for å bli knust.

“Jeg er hjemme nå.” Sa han, roligere nå og med mer selvsikker stemme. Han hørte snufsing.

“Ok...” så var det ikke mere, verken mer eller mindre. Bare ok-samme-faen-for-meg svar.

“Sååå... Vil du møte meg i kveld? Hos deg?” Han prøvde ikke og høres så desperat ut, men han vet han gjorde det. Han følte hjerte banket og banket og banket som om det holdt på å eksplodere.”

“Klokka 9 da!” sa hun og la på røret. Mer var det ikke å si. Han så på klokka. Klokka var fem nå, og han følte at han begynte å få dårlig tid. Han måtte dusje, han måtte finne frem gavene han hadde kjøpt til henne. Han hadde så mye å gjøre, og så dårlig tid. Han måtte finne ut hva slags klær han måtte ha. Han måtte se bra ut på håret. Alle disse tingene og all den usikkerheten for ei han hadde kjent i mange år. Han følte seg nervøs og dårlig.

Vilde

Vilde begynte å se seg rundt i leiligheten. Hun følte hjertet hamret hardt. Hun hadde savnet han så fælt, og vært så sint på han. Det var hun som hadde gjort det slutt med han, men nå var han kommet tilbake. Han ville møte henne og hun som ellers var så selvsikker skalv. Hun dusjet lenge. Hun fant fram vinen. Hun hadde på seg en blå kjole, fordi blå er ganske beroligende farge, tenkte hun. Som himmelen eller havet. Svevende, flytende blå uendelighet. Som en drøm, tenkte hun, mens hun ordnet maten. En drøm man aldri vil våkne fra. Hun ordnet salat, fordi hun var egentlig ikke sulten nå. Og det var neppe han heller. Hun følte hjerte hamret. Hun visste ikke at hjerte kunne hamre så hardt for en eneste mann. Hun var rød i kinnene, det lyse, lange håret lå perfekt nedover langs skuldrene. Vilde var vakker. Alle som hadde sett henne nå ville se hvor uendelig vakker hun egentlig var. Hun var som en liten stjerne. Glitrende og varm.

Magnus

Magnus stod utenfor døra. Han hadde blomster i armene, gavene i et nett og vin under armen. Han ringte på, med bankende hjerte.

Velkommen inn, Magnus. 

Vilde står der i måneskinn. 

Din Vilde. 

Din blå stjerne, som alltid har glitret for deg.

Fargeløs under sola

Vi kunne ligge nakne

under en himmel av stjerner

Bare du og jeg

Vi var mye sammen

Du og jeg

Nesten hele tiden 

Vi lo under månen 

og gråt under sola

I den tiden var månen med oss

Vi var månebarn 

Vi var aldri alene 

Vi hadde hverandre 

Alltid

Hvis vi var borte fra hverandre 

Var det også godt 

Da visste man alltid

at 

den andre gikk og savnet 

og at man savnet selv

Et tegn på at man var glad i hverandre

Men noe har hendt på veien

Vi er aldri sammen mer 

Vi ler aldri lenger under månen 

Vi gråter aldri under sola

Sola har hentet meg

og farget meg 

Farget meg i farger 

og ikke bare svart 

Før var vi fargeløse 

Svart 

Det var den eneste fargen vi hadde

Du er enda svart 

Du ler enda under månen 

jeg bare betrakter den stille

I sola gråter du 

I sola lever jeg 

Vi er så forskjellige nå 

Og jeg vil ikke si

jeg savner deg noe særlig

Jeg er et solbarn nå 

Lykkelig 

Jeg liker farger best

Når månen vil gjøre deg glad

Konstanse satt ved vinduskarmen og så ut.
Månen lyste utenfor og ville lyse inn på henne. Kanskje den ville gjøre henne gladere,
men det gikk ikke særlig bra. I det siste hadde alt vært et helvette. Truls hadde forlatt henne for noen andre. Hvordan kunne han da si i går at han elsket henne? Han presset henne inntil seg og elsket henne! Og han sa det og han mente det, føltes det ut som, men det var visst en løgn, og i dag hadde han bare ringt og sagt at det var slutt. Hadde fått følelser for en annen. Hun hadde bare sagt åja og lagt på røret. Hvordan kunne han være så dum, og så taperaktig at han ikke torte si det i går, i stedet for å si at han elsket henne, noe han slettes ikke gjorde! Han ville vel bare ha seg et siste knull! Et siste hadet knull som ikke betydde en dritt, men som for henne betød alt!



En tåre rant ned kinnet hennes, men hun orket ikke nå. Hun orket ikke gråte! Hun tok opp pakkningen med lucky strike og tente sigaretten og dro den langt ned i lungene, mens hun tenkte på at han var et jævla svin! Mobilen ringte og hun tok den, det var venninna hennes. "Fy faen altså!" joma hun inn i røret! "For et jævla svin! For en gris! Han står og kliner med ei annen dame her utenfor en uteplass!" Konstanse orka ikke høre på henne og avbrøt hele samtalen. Oppi all elendigheten trengte hun ikke å vite hva han drev med på lørdagskvelden sin! Nå trillet tårene for alvor! Og hele kroppen ristet i takt med tårene, og hjertet pumpet og pumpet og slo og banket og det sved noe så for jævlig! Hun kastet røyken ut av vinduet.



Hun tenkte at det sikkert ikke var rart han ikke likte henne. Han hadde jo sett alle hennes feil. Til og med navnet hennes var feil. Konstanse. Det er et grusomt navn! Tenk å kalle ungen sin for noe sånt? Hun var vel en feil. Hun snufset. Så kom hun til å tenke på at han har sett henne naken. Han har sett brystene hennes, magen, lårene, rumpa, uten klær på, og han har befølt over hele kroppen, følt på hver celle i kroppen hennes. Men det var vel ikke nok. Kroppen hennes er jo ikke perfekt heller. Men hun følte seg trygg på han, på alle måter. Han var den eneste som hadde sett håret hennes fettete etter en het natt med bare de to, og at hun luktet Konstanse, og bare Konstanse. Ingen overdøsing av parfyme. Og han hadde sett henne usminka og blek og syk. Han hadde sett alt ved henne. Skulle ikke alt dette ha gjort han gladere i henne?



Hun river ned bildet av dem sammen, der de holder rundt hverandre i het omfavnelse. Bildet er fint, og det er sårt, men hun kaster det ut vinduet. Aldri mer hete omfavnelser igjen! Og mens hun er i gang henter hun rosen han ga til henne, den første gangen han sa han elsket henne, da han så henne dypt inn i øynene og sa at han elsket henne. Hun river de tørre bladene ut, ikke hardt, men ømt, som om det er noe som betyr noe, som om hun nøler. Og hun kaster hvert blad ut av vinduet. Ett og ett blad når bakken, flyvende, sakte og lydløst og til slutt stilken, som hun nærmest knuser inni hånda si! Så mye betød ditt elske-deg-piss, tenker hun! Bare støv og glemte ord.



Hun ser bort på nabo blokka og ser en dør som åpner seg. Ut kommer en gutt og setter seg ned på trappa. Han ser trist ut. Nesten grå, og han kler asfalten. Det ser ut som at asfalten er en naturlig del av han, der han sitter, med hodet dypt plantet i hendene. Ingen legger merke til han, bare de som er trist selv kan se han. Fargeglade mennesker med røde roser i kinnene går forbi uten å ense han, men han enser ikke dem heller. Han kunne vært omringet av svarte ravner, og Konstanse kunne like greit ha sittet der ved siden av han, så kunne de vært trist og usynlige sammen, men Konstanse går ikke ut. Hun bare betrakter han i fra vinduet sitt! 



Uten at Konstanse merker det har hun glemt hele Truls. Hun tenker ikke på Truls, hun sitter bare og betrakter gutten, og alt står stille. Lydene står stille. Bilene høres ikke. Menneskene er borte. Ingenting. Gutten løfter på hodet og ser opp på henne, som om han føler at noen ser på han. Men han bare ser på henne også, og ingen gjør noe. Ingenting. Og sånn er det en lang stund, før Konstanse løfter hånda og vinker ned til gutten, og han vinker tilbake, og hun tror hun kan se en antydning til et smil i ansiktet hans.

"Er det dine ting som ligger utenfor?" roper han opp til henne. Og hun svarer bare ja.
Hun ser på bildet som ligger knust på bakken. Hun svelger.
"Kjærlighetssorg?" og hun nikker. Og nå kom hun plutselig på Truls og begynner nesten og grine, og orker nesten ikke svare.

"Broren min døde i dag! Han var bare 6 år!" sier han. Tårene hennes begynner å trille, og hun orker ikke svare. Hun vil helst ikke vite.

"Av kreft..." sier han, og går inn døra, nesten som han fattet at hun ikke ville høre mer.

"Månen lyser og vil gjøre deg glad!" brøler hun ut av vinduet til han, før han rekker å gå inn.

Han snur og ser på henne som et stort spørsmålstegn.

"Månen vil gjøre det glad. Den lyser selv om det er mørkt. Sånn blekt. Den vil gjøre deg glad!"

"Den vil gjøre deg også glad! Vi får holde oss til månen nå." sier han og går inn.



Konstanse lukker igjen vinduet og går i seng og tenker at hennes smerte sikkert ikke er så ille som hans. Truls er jo ikke død, og hun vil sikkert finne noen andre å bli glad i etterhvert, mens han gutten må leve med savnet av broren sin bestandig. Han vil aldri kunne se broren sin smile igjen.



Hun snudde seg fra veggen og så ut av vinduet på månen. Jeg trenger kanskje månen, tenker hun, men han trenger den mer enn meg. Konstanse reiser seg opp fra senga og tar igjen gardinen. "Nå er månen bare din!" sier hun, og en tåre triller ned kinnet!