Vilde og Magnus på den drømmende blå stjernen

Vilde

Vilde er ikke som andre. Eller hun føler seg kanskje annerledes. Noe er i hvertfall det.

For andre på hennes alder har mann og barn. Er etablerte eller på utkikk etter noen å leve sammen med, men Vilde trives best alene. Hun liker best å sitte og fordype seg inni sitt eget mørke, eller lyset. De fleste ville kalle det mørke, men Vilde liker det, så for henne er det lyst.

Dette er ting Vilde liker:

Se på film midt i uka, alene så klart og fordype seg ned i godteskåla.

Hun kan drikke en hel flaske vin mens hun skriver. Hun kan tom begynne å gråte over hvor vakre ordene hennes er på papiret.( Om det er vinen som har innvirkning eller hennes innlevelse, er og blir uvisst.)

Hun går ut hver helg. Med høyhælte sko og korte kjoler. Hvorfor skulle hun bry seg om hva menn eller damer tenker om henne? Og om Vilde vil knulle, så gjør hun det også.

Men mange menn er redd for henne. Ikke fordi hun er så pen, men hun har en enorm tiltrekkelse kraft.

Og pen kropp. Hun vet hun har det og utnytter seg av det også. Hvorfor skulle hun ikke?

Men menn liker helst kvinner som nipper til vinen og som lar seg spandere. Og som ellers smiler og ler til alt de sier. Ikke en kvinne som kommer og hvisker med hes stemme "Hos deg eller meg?"

Men hun bryr seg egentlig ikke. Hun liker ikke å måtte være glad i noen. Hun var glad i noen en gang. Men det endte jo selvfølgelig med tårer og masse hat. Hvorfor skulle det ikke?

Vilde har aldri opplevd noe mer vakkert enn kjærlighet, men ingenting har knust henne mer heller.

Og hun har faktisk aldri tenkt å la seg knuse igjen. Aldri!

Vilde vil være sterk. Hun vil ta en mann når hun måtte ønske å kaste dem ut like etterpå.

Hun vil ikke kjenne navnet deres, hva de liker å spise til middag, hvordan smilene deres kan få hjertet hennes til å hoppe. Hun vil ikke vite det, og det er egentlig best sånn.

I dag skal hun møte Elise. Elise har vært Vildes bestevenninne siden ungdomsskolen, og det er sikkert derfor Vilde ikke liker henne noe særlig nå. Det har kanskje noe med at man møtes likt i livet. Man farger
 hjerter på hendene med guttenavn inni. Man hvisker og kniser sammen i korridoren. Og hvis den utkårede tar på deg, lover du deg selv og aldri noensinne vaske deg der han hadde hånda si. Men nå har de to vidt forskjellige liv.

Vilde med sitt og Elise godt etablert og skal gifte seg til sommeren. Begge to er nå 28 år.

Elise kommer inn døra med rosa skinner og glade-smile sitt som alle husmødre tydeligvis måtte ha.

Vilde er mer trett fordi hun selvfølgelig satt og drakk vin og skrev til langt ut på natta.

"Heeei!" Sier Elise med den glade stemmen sin.

"Hallo!" sier Vilde og håper hun høres like glad ut, men vet hun ikke gjør det.

Hun sier til Elise at hun kan gå i stua å vente og Vilde går på badet og ordner seg.

Da hun kommer ut igjen sitter Elise i sofaen og ser på henne mens hun kommer inn.

"Drakk du hele denne i går?" sier hun og viser Vilde den tomme flaska.

"Ja, hva så?" Vilde tar flaska ut av hendene hennes og går inn på kjøkkenet med den.

"Kan ikke være bra!" hører hun bare Elise sier, men Vilde orker ikke svare på det. Det er egentlig ingenting å svare på.

Senere går de ute. Været er fint og det er varmt. Hadde de vært 14 år så hadde de løpt med hendene foldet inni hverandre og glemt hvor de var på vei. Kanskje de ikke hadde noen anelse om hvor de skulle heller.

"Roger vil gjerne møte deg!" Roger er en venn av mannen til Elise, men Vilde er bare ikke interessert i å møte noen mann med navn og bil og leilighet eller hus, eller hva faen han måtte ha.

"Åja!" sier hun bare og blir irritert for at Elise aldri gir opp å prøve å spleise henne med en eller annen random fyr.

"Ja, så jeg tenkte middag i morgen kveld hos oss da. Klokka 8?" Elise smiler lurt. Vilde ser at hun virkelig vil ha Vilde der. Hun har ikke helt hjerte til å si nei, så Vilde sier ja. Bare et kort ja, ingen smil. Ikke et tegn på glede.

Kanskje Elise tror Vilde er nedstemt hele tiden fordi hun er ensom. Men grunnen for at Vilde er nedstemt er at alle, absolutt alle skal bry seg så mye om hvordan hun lever livet.De på jobben også. Ikke måte på hvem de skal prakke på henne. Hun er ikke interessert og hun er lei av at folk forventer at innen hun er 30 år skal hun ha mann og barn. Hun har bare ikke lyst på det. Hun tenker på barn som noe som tar mye av tiden fra henne. Noen man konstant har dårlig samvittighet for. Man må bruke så mye tid og energi av seg selv, at man glemmer at man i det hele tatt har et liv. Alt du gjør, er kun for barnet som kommer i første rekke, og er egentlig bare i veien. Slik ser Vilde på det. Hun vil ikke ha et ansvar for noen som kan gjøre henne så svak.

Dagen etter ordner Vilde seg klar til middag. Hun har på seg rød, blomstrete kjole og svarte, høyhælte sko. Hun sminker seg og setter opp håret. Så mye energi for ingenting, tenker hun. Hun har møtt Roger før, hun syntes han var dritkjedelig. Han sa alle de rette tingene, snakket om jobben sin. Han spurte aldri om personlige spørsmål, bare overfladiske som hva hun jobbet med, om hun trivdes, om hun bodde i leilighet, hva foreldrene hennes gjorde. Bare kjedelige spørsmål. Ingen spørsmål som “Hvordan ser du ut om morgenen når du står opp?” f.eks.. Vilde vet det ikke er normale spørsmål og stille, men om noen hadde stilt dem, ville hun nok blitt mer interessert.

Hun er hos Elise 20.15. Aldri at hun klarer å komme tidsnok, men Elise kjenner henne godt nok så hun vet at hun hadde kommet for sent likevel. Roger sitter der i sofaen og ser bare utrolig teit ut. Vilde gjør en grimase mens hun ser på han, men ingen merker noe og glad er hun for det. Hun fikler av seg skoene og kommer inn. Hun setter seg ved siden av Roger, men sier ingenting. Det er ingenting å si. Hun vil ikke vise den minste interesse for han heller. Hun ser at Roger ser på henne i sidesyne.“Så pen du er i dag!” Sier han, men Vilde tar ikke til seg ordene, hun bare snur seg mot han og sier “Synd jeg ikke kan si det samme om deg.” Det blir stille, ingen sier noe. Bare en nervøs latter fra Roger, men Per, mannen til Elise, bryter igjennom og snakker noe om at vinen smaker godt. Vilde får ikke helt med seg ordene, hun føler seg ør i hodet.

Til slutt kommer endelig Elise med fiskesuppen sin. Fransk fiskesuppe. Hun står der, og hun nesten skinner av glede. Vilde må smile. Takk Elise, takk fordi du er deg. Tenker hun inni seg og tar og fyller fiskesuppe i skålen sin. Hun spiser den sakte. Drikker mest vin, og hun føler at hun blir mer ør i hodet. Nå snakker hun en god del og Roger som ellers er like forbanna teit ler og prater med, men Vilde tenker ikke mer over at Roger er Roger. For henne kunne det vært hvem som helst, og utpå natta, når alle er godt snytt og praten henger lett i lufta, tar Vilde med seg Roger hjem.

De knuller over en stol, men Vilde synes ikke det er noe godt. Det er bare mest tidsfordriv eller noen og bare lene ensomheten sin inntil. Hun knuller han fort og når han kommer ser hun ikke på han etterpå. Hun merker at han vil kose med henne, være god, men hun ber han bare om å gå. Vilde føler seg susete i hodet og ør og kvalm. Hun løper inn på badet og kaster opp.

Om natten drømmer hun om Magnus. Magnus som var hennes kjærlighet engang, men som bare reiste. Reiste fra henne fordi han skulle til Afrika. Afrika å hjelpe de fattige. Vilde hatet han for det. Hun hatet han fordi han heller ville til Afrika enn å være sammen med henne. Han hadde ringt henne mange ganger, men hun hadde bare sett på telefonen eller tatt den og sagt “Reis til helvete!” Mange ville kanskje mene at det han gjorde var kjempeflott, men alt Vilde ville, var at han skulle ta seg av henne.

Hun drømte det svarte håret hans, de mørke øynene. Hun drømte at han gikk på gaten og det var masse folk. Vilde ropte, men han bare fortsatte å gå. Det klynget av folk og Vilde kunne ikke vite hvor han gikk, hun prøvde å ta han igjen, men hver gang hun fant en mann som lignet var det ikke han. Hun våknet og var helt svett. Hun måtte hente seg et kaldt glass vann og ta seg en kald dusj. Tårene trillet. Ett år var gått. Hun visste han ville komme hjem snart.

Magnus

Magnus ventet på bagasjen. Han hadde gledet seg lenge til å komme hjem, men det var utrolig lærerikt for han å være i Afrika, han som vil bli lege. Han hadde neppe lært så mye her i Norge, som det han gjorde der nede. Men Vilde forstår ikke slik. Vilde har bestandig tenkt på seg selv først. Hun er utrolig egoistisk og svevende. Men Magnus likte henne på en måte slik. Han likte at hun kunne stille spørsmål ingen andre noen gang hadde spurt han om før. Første gang de møttes hadde hun sett på han og spurt om huden hans alltid luktet aprikos, selv om vinteren. Magnus hadde da sagt at det var han ikke helt sikker på, siden han ikke helt visste hvordan han luktet. Men han kjente hennes dufter og hun luktet sitron, og det blonde, lange håret luktet bringebær og leppene smakte jordbær. Alle somrenes smaker. Han elsket å flette fingrene sine i håret hennes, han elsket de klare blå/grønne øynene, som alltid stirret så forunderlig ut på verden. Som et nyfødt barn som nettopp så lyset. Men nå snakket de ikke sammen mer. Ikke etter den dagen Magnus sa at han ville flytte og være borte for ett år. Det var jo bare ett år, men for Vilde kunne det nesten høres ut som det var snakk om 10 år. Hun mente at han ikke var glad nok i henne siden han bare kunne reise i fra henne slik. Men slik var det ikke. Det var ikke det, han var bare ikke den svevende typen som henne. Han ville virkelig lære, men hun forstod ikke det.

Det hadde vært andre damer der som jobbet der også. Ei som het Charlotte og som hadde mørkt hår og mørke øyne. Men Magnus følte aldri at han ble ordentlig glad i henne. Men hun var fin å lene seg inntil. Han hadde fortalt henne om Vilde, men Charlotte likte ikke at han snakket om Vilde. Men han gjorde det likevel, nettopp fordi han savnet henne så mye. Han hadde prøvd og ringe flere ganger, men hun tok den nesten aldri og om hun tok den sa hun “Reis til helvete!” Men han ga ikke helt opp likevel.

Men nå var han hjemme igjen, og han var solbrun og hjertet banket fort da han tenkte på Vilde. Vilde med det lyse håret, hud som vanilje og lepper som jordbær. Han savnet henne enda mer nå som han var nærmere. Det var nesten som at han kunne føle henne inntil seg.

Han dro til foreldrene sine og spiste middag. Kjøttboller, hva ellers? Han hadde ønsket seg det. Han hadde ikke smakt kjøttboller på ett år. Smaken føltes helt herlig. Han hadde vann i munnen og han spiste kjempefort. Mammaen hans lo “Neimen, så sulten du var! Si meg, har du ikke spist der nede?”

“Joooda...” sa han mens han tygde. Så god mat hadde det vært lenge siden han hadde smakt. Der nede hadde det gått mest på hamburger og chips og afrikanske retter. De første månedene hadde han vært kjempe plaget med magen. Det var annen bakterieflora, så han måtte alltid passe på å skylle grønnsakene godt og alltid spise dem stekt. Han syntes det var godt å komme hjem, og sommer var det også. Sola skinte ute og han tenkte på Vilde. Han ringte henne, hun tok den faktisk, men før hun rakk å si de samme ordene som hun alltid sa, nærmest brølte han “Jeg er hjemme nå!” Det ble fryktelig stille i den andre enden. Han hørte vann fra en spring bli skrudd på, klirring i glass. Vannet ble slått av, føtter som tråkket. “Hallo?” hørte han bare, et svakt hallo som at det var en stemme som var redd, redd for å bli knust.

“Jeg er hjemme nå.” Sa han, roligere nå og med mer selvsikker stemme. Han hørte snufsing.

“Ok...” så var det ikke mere, verken mer eller mindre. Bare ok-samme-faen-for-meg svar.

“Sååå... Vil du møte meg i kveld? Hos deg?” Han prøvde ikke og høres så desperat ut, men han vet han gjorde det. Han følte hjerte banket og banket og banket som om det holdt på å eksplodere.”

“Klokka 9 da!” sa hun og la på røret. Mer var det ikke å si. Han så på klokka. Klokka var fem nå, og han følte at han begynte å få dårlig tid. Han måtte dusje, han måtte finne frem gavene han hadde kjøpt til henne. Han hadde så mye å gjøre, og så dårlig tid. Han måtte finne ut hva slags klær han måtte ha. Han måtte se bra ut på håret. Alle disse tingene og all den usikkerheten for ei han hadde kjent i mange år. Han følte seg nervøs og dårlig.

Vilde

Vilde begynte å se seg rundt i leiligheten. Hun følte hjertet hamret hardt. Hun hadde savnet han så fælt, og vært så sint på han. Det var hun som hadde gjort det slutt med han, men nå var han kommet tilbake. Han ville møte henne og hun som ellers var så selvsikker skalv. Hun dusjet lenge. Hun fant fram vinen. Hun hadde på seg en blå kjole, fordi blå er ganske beroligende farge, tenkte hun. Som himmelen eller havet. Svevende, flytende blå uendelighet. Som en drøm, tenkte hun, mens hun ordnet maten. En drøm man aldri vil våkne fra. Hun ordnet salat, fordi hun var egentlig ikke sulten nå. Og det var neppe han heller. Hun følte hjerte hamret. Hun visste ikke at hjerte kunne hamre så hardt for en eneste mann. Hun var rød i kinnene, det lyse, lange håret lå perfekt nedover langs skuldrene. Vilde var vakker. Alle som hadde sett henne nå ville se hvor uendelig vakker hun egentlig var. Hun var som en liten stjerne. Glitrende og varm.

Magnus

Magnus stod utenfor døra. Han hadde blomster i armene, gavene i et nett og vin under armen. Han ringte på, med bankende hjerte.

Velkommen inn, Magnus. 

Vilde står der i måneskinn. 

Din Vilde. 

Din blå stjerne, som alltid har glitret for deg.