Skumrings venner

Klokka ringte. Sakarias våknet brått opp. 0700 viste den. Han slo den av og lå litt å funderte på om han virkelig skulle greie å stå opp nå, så varmt og godt som det var under dyna, men han gjorde det likevel. Han stod opp og gikk på badet, vasket seg og tok på seg klærne.

Sakarias er 12 år, har mørkt hår, lys hud, blå øyne, og har en mor som gir seg totalt faen. Han har alltid visst det, at hun aldri brydde seg. Moren sa alltid "Din lille dritt!" om han gråt eller "Hold kjeft!" Han fikk aldri klem, han visste faktisk ikke om han noengang hadde fått en klem før. I hvertfall hadde han aldri følt seg elsket som andre barn burde gjøre.

Han gikk ned i stua, mora lå og sov på sofaen. Måtte hun bare vært dø, tenkte han, men så straks tanken slo han fikk han dårlig samvittighet. Moren hadde jo faktisk gode sider også, som når hun hadde gode dager. Da tok hun han alltid med på bakeriet så de kunne kjøpe sukkerboller. Og da smilte hun og snakket alltid hyggelig til han, som at han faktisk var ønsket. For barn er egentlig slik at de elsker foreldrene sine uansett hvor mye galt de måtte gjøre. Men faren hadde han aldri møtt, han visste at moren ikke visste hvem han var, selv om hun aldri hadde sagt det. Ny pappa hadde han så og si hver uke, og alle luktet like vondt av alkohol og alle syntes han var like mye i veien. Aldri ble de lenge heller. Men Sakarias syntes egentlig det var like greit.

Han ordnet seg corn flakes på kjøkkenet, og mens han tok melkepakken ut av kjøleskapet og skulle helle melk i skåla, greide han jo selvfølgelig å miste melkekartongen på gulvet.
"Helvettes drittunge!" hørte han bare mora sa, da han satt på kne og prøvde fortvilt å tørke opp melka før hun oppdaget det.
"Se nå hva du steller i stand! Her må jeg gå å tørke opp driten din hver dag, og hva får jeg for det? Ingenting!" Sakarias måtte bite seg i leppa, han følte tårene presset. Hva med alle gangene han måtte hjelpe mamman sin på do så hun fikk spy opp alkoholen, og alle gangene han måtte rydde opp etter festene, og alle gangene han måtte finne på en ny ting å si til politiet, mens han ba maman sin om å være så snill å skjerpe seg før de åpnet døra? Hva med dem? De hørte han aldri om.
"Ja, sitt nå for helvette og sipp! Når du først har stelt dette rotet i gang, kan du for helvette se til å rydde opp etter deg også!" Han gjorde det, sakte men sikkert. Han følte han skalv på hendene. Bare hun ikke slo, bare hun ikke slo, så skulle alt gå bra.

Da han var ferdig kastet han sekken på ryggen og tok bussen til skolen. Han satt seg ved siden av Gustav. Gustav var bestevennen til Sakarias, og han elsket han som bare venner kan elske hverandre. De brukte å fange innsekter, frosker, og de brukte å plukke edderkopper å feste i håret til jentene så de sprang og hylte. Helt vanvittig morsom gutte-glede. For jenter var teite.
Men det var ei jente Sakarias likte bedre enn andre jenter, og det var Alva. Alva som hadde begynt i klassen deres i sommer. Første gang Sakarias møtte henne sa hun til han "Jette snyggt!" om tegningen hans. Tegningen av en svær racerbil, men han kunne ikke svensk, og trodde hun mente det var styggt, så da han kom hjem rev han tegningen sund og kastet den i søpla. Han likte ikke å tegne etter det heller, men Alva og Sakarias var mye sammen likevel. Og hver gang Sakarias dro Alva i musespelene, skilte det i magen hans, som at det var sommerfugler inni der. Han likte latteren hennes. Og han tenkte Alva som mer verdensvant enn andre jenter, og mer spennende også, hun kunne vært utenomjordisk, hun var mest spesiell av alle.

Men Gustav var bestevennen hannes og mye bedre enn alle jenter, selv Alva. Gustav tok opp mobilen sin og viste et nytt spill han hadde på den. Sakarias fulgte med og fikk prøve også. "Kanskje du vil komme hjem til oss etter skolen? Mamma sa du kunne komme, men da måtte du høre med mamman din først. Mamma ordner middag til oss." Sakarias visste at moren var likegyldig til det uansett, kanskje hun satt og drakk nå uansett, men han ringte likevel, og moren sa ja. Hun var vel bare glad til.

Sakarias likte å være hos mamman til Gustav. Fordi hun luktet mer mamma, og snakket til dem som at hun elsket dem begge, og hun hadde mer mammapupper, også var hun mer rund i formene. Hun serverte alltid god mat, og Sakarias kunne sitte å nyte masten lenge etter at de andre var ferdige. Det var kanskje derfor mammaen til Gustav likte han så godt, fordi han satte pris på maten hun ordnet.

Da de var ferdig spiste dro de til den hemmelige plassen i skogen som ingen visste om. I hvertfall var det en gammel hytte der som tydeligvis ingen brukte, som de hadde brutt seg inn i. De brukte å røyke av sigarettene til mora til Sakarias. Det var deres hemmelighet, og de likte så godt å sitte der inne og snakke om alt mulig, til det ble skumring utenfor. Da først gikk de hjem hver til seg.

Sakarias kjente duften med en gang han kom inn. Han kjente det, den tunge parfymen bre seg utover. Den smakte sterk og han kunne føle at den sved nedover kroppen da han luktet på den. Han visste hva det betydde; Det betydde det at mora hans dro ut og at han ble alene, og at hun sikkert ikke kom hjem igjen før neste dag. Han følte klump inni magen da han så at hun ordnet seg, kledde på seg finklær. Men Sakarias syntes ikke hun var fin, bare ekkel, og han skulle ønske han slapp å ha en slik mamma. Hun kom bort til han, svaiet seg rundt "Fin?" sa hun. Sakarias nikket, men følte klumpen inni magen, den var hard og kald, og den gjorde forferdelig vondt. "I morgen kan vi kjøpe sukkerboller!" sa hun, og kysset han lett på panna. Sakarias visste at det ikke ble noen sukkerboller, det var bare noe hun sa for å roe han ned. Han nikket. "Sees i morgen da!" sa hun, og føk ut døra. Sakarias stod og så etter henne, han lurte på om hun faktisk var glad i han i det hele tatt. For hun var alltid mest glad da hun gikk i fra han. Tårene dryppet tunge ned. Store, stygge, tunge dråper. Han ville slutte å gråte, men klarte ikke. Han la seg ned på gang gulvet og krøket seg sammen, som et lite foster. Som en som prøver å overleve og stenge verden ute. Han sovnet slik.

Da han våknet var han kald, han så at klokken ikke var mer enn 12 på natta. Det var nok lenge til moren kom. Han visste det. Han ble sint. Han ble så sint på seg selv og han ble så sint på moren sin. Han begynte å romstrere i leiligheten og kaste ting utover. CD plater føk, glass knustes, bilder som hang på veggen lå nå knust på gulvet. Han raserte og det gjorde godt, helt til han så hvordan det så ut. Da stoppet han og svelgte. Svelgte hardt. Han lukket øynene og tellte inni seg og sa om og om igjen "Dette er en drøm, det er en drøm!", men da han åpnet dem var alt like kaotisk. Uansett hvor mange ganger han lukket øynene og åpnet dem, virket det ikke. Det ble bare mer og mer håpløst. Alt. Han visste at mora kom til å slå han nå. Han visste det, det hadde hun gjort før. Og hun slo hardt, og hun slo gjerne der folk ikke kunne se merkene, pga klærne. Hvis han hadde merker, så torte han aldri å ha gym, da hinket han enormt på foten den dagen, så alle skulle tro han hadde vondt. Mamma sin skrift hadde han øvd og øvd på i nattenes løp, så den kunne han utenat. Men nå hjalp det visst ikke, han hadde aldri vært så slem før, så han visste ikke helt hvordan hun ville reagere. Han gikk til kjøleskapet og åpnet en øl. Den smakte forferdelig vondt, men etter halve boksen roet han seg ned. Og etter 3 bokser, så lå han og sov.

Han våknet av et hyl! Mammaen stod midt på gulvet og hylte. Han var sikker på at hun kom til å knuse vinduer med hylet sitt.
"Helvettes drittunge! Kom hit!" men Sakarias kom ikke. Han satt bare fortumlet i sofaen og så seg rundt, men plutselig følte han det, at noen grabbet tak i armen hans og dro han ut på gulvet i et forbausende kraftig tak. Han rakk ikke å hyle en gang. Mammaen hadde enorme krefter da hun ble sint, selv om hun var tynn. Hun sparket han, så han havnet på glasskårene, men han gråt ikke. Han følte bare det ene sparket etter det andre. Han følte at ansiktet var seigt. Han følte at kroppen holdt på å gå i oppløsning, men han verken ropte eller gråt, han bare lå med armene rundt hodet. Moren sluttet og sa bare noe om at ølla kunne han gi faen i å drikke av. Sakarias røyste seg og løp ut. Han løp og løp. Han var blodete og hadde tårer i øynene og oppskårne armer. Han gråt og hikset og løp. Han løp opp i skogen, og til hytta. Han lå der, ballet seg inn i et teppe som han og Gustav hadde tatt med. Og han gråt og gråt. Slik satt han, han vugget frem og tilbake. Han prøvde å trøste seg selv. Han ville at noen skulle holde rundt han og si at det ville gå bra. Alt ordner seg, men ingen kom. Det var lørdag, det var hvilken som helst dag. Alle hadde sitt å gjøre. Sakarias sovnet.

Han våknet av at noen satt ved sengen. Han reiste seg opp i halvveis stilling og så Gustav.
"Jeg hadde prøvd å få tak i deg. Jeg ringte deg, men mamman din tok telefonen, men hun sa hun visste ikke hvor du var, så jeg tenkte du kanskje var her da." Gustav visste at Sakarias ble slått av moren, så han spurte ikke hvorfor han var blodete på armene. Sakarias likte stillheten. Han likte at Gustav aldri stillte så mange spørsmål.
"Mamma lager middag. Den er vel snart ferdig." sa han bare. Sakarias sukket.
"Så gå hjem da." sa han "Du trenger ikke være her hos meg. Mamma vet ikke hvor jeg er, og hun savner meg ikke uansett, og jeg kan ikke gå hjem til din mamma slik som dette."
Gustav ble stille en stund.
"Neeei, men jeg har med brødskiver til deg i sekken, og jeg tok med saft også. Mamma vet heller ikke hvor jeg er, og jeg vil bli her hos deg, jeg."
"Uansett hvor lenge det måtte ta?" sa Sakarias og så på Gustav med spørrende øyner.
"Om det så tar hele evigheten!" Gustav ga Sakarias brødskive og saft, utenfor danset fuglene i skumringen.

Vilde og Magnus på den drømmende blå stjernen

Vilde

Vilde er ikke som andre. Eller hun føler seg kanskje annerledes. Noe er i hvertfall det.

For andre på hennes alder har mann og barn. Er etablerte eller på utkikk etter noen å leve sammen med, men Vilde trives best alene. Hun liker best å sitte og fordype seg inni sitt eget mørke, eller lyset. De fleste ville kalle det mørke, men Vilde liker det, så for henne er det lyst.

Dette er ting Vilde liker:

Se på film midt i uka, alene så klart og fordype seg ned i godteskåla.

Hun kan drikke en hel flaske vin mens hun skriver. Hun kan tom begynne å gråte over hvor vakre ordene hennes er på papiret.( Om det er vinen som har innvirkning eller hennes innlevelse, er og blir uvisst.)

Hun går ut hver helg. Med høyhælte sko og korte kjoler. Hvorfor skulle hun bry seg om hva menn eller damer tenker om henne? Og om Vilde vil knulle, så gjør hun det også.

Men mange menn er redd for henne. Ikke fordi hun er så pen, men hun har en enorm tiltrekkelse kraft.

Og pen kropp. Hun vet hun har det og utnytter seg av det også. Hvorfor skulle hun ikke?

Men menn liker helst kvinner som nipper til vinen og som lar seg spandere. Og som ellers smiler og ler til alt de sier. Ikke en kvinne som kommer og hvisker med hes stemme "Hos deg eller meg?"

Men hun bryr seg egentlig ikke. Hun liker ikke å måtte være glad i noen. Hun var glad i noen en gang. Men det endte jo selvfølgelig med tårer og masse hat. Hvorfor skulle det ikke?

Vilde har aldri opplevd noe mer vakkert enn kjærlighet, men ingenting har knust henne mer heller.

Og hun har faktisk aldri tenkt å la seg knuse igjen. Aldri!

Vilde vil være sterk. Hun vil ta en mann når hun måtte ønske å kaste dem ut like etterpå.

Hun vil ikke kjenne navnet deres, hva de liker å spise til middag, hvordan smilene deres kan få hjertet hennes til å hoppe. Hun vil ikke vite det, og det er egentlig best sånn.

I dag skal hun møte Elise. Elise har vært Vildes bestevenninne siden ungdomsskolen, og det er sikkert derfor Vilde ikke liker henne noe særlig nå. Det har kanskje noe med at man møtes likt i livet. Man farger
 hjerter på hendene med guttenavn inni. Man hvisker og kniser sammen i korridoren. Og hvis den utkårede tar på deg, lover du deg selv og aldri noensinne vaske deg der han hadde hånda si. Men nå har de to vidt forskjellige liv.

Vilde med sitt og Elise godt etablert og skal gifte seg til sommeren. Begge to er nå 28 år.

Elise kommer inn døra med rosa skinner og glade-smile sitt som alle husmødre tydeligvis måtte ha.

Vilde er mer trett fordi hun selvfølgelig satt og drakk vin og skrev til langt ut på natta.

"Heeei!" Sier Elise med den glade stemmen sin.

"Hallo!" sier Vilde og håper hun høres like glad ut, men vet hun ikke gjør det.

Hun sier til Elise at hun kan gå i stua å vente og Vilde går på badet og ordner seg.

Da hun kommer ut igjen sitter Elise i sofaen og ser på henne mens hun kommer inn.

"Drakk du hele denne i går?" sier hun og viser Vilde den tomme flaska.

"Ja, hva så?" Vilde tar flaska ut av hendene hennes og går inn på kjøkkenet med den.

"Kan ikke være bra!" hører hun bare Elise sier, men Vilde orker ikke svare på det. Det er egentlig ingenting å svare på.

Senere går de ute. Været er fint og det er varmt. Hadde de vært 14 år så hadde de løpt med hendene foldet inni hverandre og glemt hvor de var på vei. Kanskje de ikke hadde noen anelse om hvor de skulle heller.

"Roger vil gjerne møte deg!" Roger er en venn av mannen til Elise, men Vilde er bare ikke interessert i å møte noen mann med navn og bil og leilighet eller hus, eller hva faen han måtte ha.

"Åja!" sier hun bare og blir irritert for at Elise aldri gir opp å prøve å spleise henne med en eller annen random fyr.

"Ja, så jeg tenkte middag i morgen kveld hos oss da. Klokka 8?" Elise smiler lurt. Vilde ser at hun virkelig vil ha Vilde der. Hun har ikke helt hjerte til å si nei, så Vilde sier ja. Bare et kort ja, ingen smil. Ikke et tegn på glede.

Kanskje Elise tror Vilde er nedstemt hele tiden fordi hun er ensom. Men grunnen for at Vilde er nedstemt er at alle, absolutt alle skal bry seg så mye om hvordan hun lever livet.De på jobben også. Ikke måte på hvem de skal prakke på henne. Hun er ikke interessert og hun er lei av at folk forventer at innen hun er 30 år skal hun ha mann og barn. Hun har bare ikke lyst på det. Hun tenker på barn som noe som tar mye av tiden fra henne. Noen man konstant har dårlig samvittighet for. Man må bruke så mye tid og energi av seg selv, at man glemmer at man i det hele tatt har et liv. Alt du gjør, er kun for barnet som kommer i første rekke, og er egentlig bare i veien. Slik ser Vilde på det. Hun vil ikke ha et ansvar for noen som kan gjøre henne så svak.

Dagen etter ordner Vilde seg klar til middag. Hun har på seg rød, blomstrete kjole og svarte, høyhælte sko. Hun sminker seg og setter opp håret. Så mye energi for ingenting, tenker hun. Hun har møtt Roger før, hun syntes han var dritkjedelig. Han sa alle de rette tingene, snakket om jobben sin. Han spurte aldri om personlige spørsmål, bare overfladiske som hva hun jobbet med, om hun trivdes, om hun bodde i leilighet, hva foreldrene hennes gjorde. Bare kjedelige spørsmål. Ingen spørsmål som “Hvordan ser du ut om morgenen når du står opp?” f.eks.. Vilde vet det ikke er normale spørsmål og stille, men om noen hadde stilt dem, ville hun nok blitt mer interessert.

Hun er hos Elise 20.15. Aldri at hun klarer å komme tidsnok, men Elise kjenner henne godt nok så hun vet at hun hadde kommet for sent likevel. Roger sitter der i sofaen og ser bare utrolig teit ut. Vilde gjør en grimase mens hun ser på han, men ingen merker noe og glad er hun for det. Hun fikler av seg skoene og kommer inn. Hun setter seg ved siden av Roger, men sier ingenting. Det er ingenting å si. Hun vil ikke vise den minste interesse for han heller. Hun ser at Roger ser på henne i sidesyne.“Så pen du er i dag!” Sier han, men Vilde tar ikke til seg ordene, hun bare snur seg mot han og sier “Synd jeg ikke kan si det samme om deg.” Det blir stille, ingen sier noe. Bare en nervøs latter fra Roger, men Per, mannen til Elise, bryter igjennom og snakker noe om at vinen smaker godt. Vilde får ikke helt med seg ordene, hun føler seg ør i hodet.

Til slutt kommer endelig Elise med fiskesuppen sin. Fransk fiskesuppe. Hun står der, og hun nesten skinner av glede. Vilde må smile. Takk Elise, takk fordi du er deg. Tenker hun inni seg og tar og fyller fiskesuppe i skålen sin. Hun spiser den sakte. Drikker mest vin, og hun føler at hun blir mer ør i hodet. Nå snakker hun en god del og Roger som ellers er like forbanna teit ler og prater med, men Vilde tenker ikke mer over at Roger er Roger. For henne kunne det vært hvem som helst, og utpå natta, når alle er godt snytt og praten henger lett i lufta, tar Vilde med seg Roger hjem.

De knuller over en stol, men Vilde synes ikke det er noe godt. Det er bare mest tidsfordriv eller noen og bare lene ensomheten sin inntil. Hun knuller han fort og når han kommer ser hun ikke på han etterpå. Hun merker at han vil kose med henne, være god, men hun ber han bare om å gå. Vilde føler seg susete i hodet og ør og kvalm. Hun løper inn på badet og kaster opp.

Om natten drømmer hun om Magnus. Magnus som var hennes kjærlighet engang, men som bare reiste. Reiste fra henne fordi han skulle til Afrika. Afrika å hjelpe de fattige. Vilde hatet han for det. Hun hatet han fordi han heller ville til Afrika enn å være sammen med henne. Han hadde ringt henne mange ganger, men hun hadde bare sett på telefonen eller tatt den og sagt “Reis til helvete!” Mange ville kanskje mene at det han gjorde var kjempeflott, men alt Vilde ville, var at han skulle ta seg av henne.

Hun drømte det svarte håret hans, de mørke øynene. Hun drømte at han gikk på gaten og det var masse folk. Vilde ropte, men han bare fortsatte å gå. Det klynget av folk og Vilde kunne ikke vite hvor han gikk, hun prøvde å ta han igjen, men hver gang hun fant en mann som lignet var det ikke han. Hun våknet og var helt svett. Hun måtte hente seg et kaldt glass vann og ta seg en kald dusj. Tårene trillet. Ett år var gått. Hun visste han ville komme hjem snart.

Magnus

Magnus ventet på bagasjen. Han hadde gledet seg lenge til å komme hjem, men det var utrolig lærerikt for han å være i Afrika, han som vil bli lege. Han hadde neppe lært så mye her i Norge, som det han gjorde der nede. Men Vilde forstår ikke slik. Vilde har bestandig tenkt på seg selv først. Hun er utrolig egoistisk og svevende. Men Magnus likte henne på en måte slik. Han likte at hun kunne stille spørsmål ingen andre noen gang hadde spurt han om før. Første gang de møttes hadde hun sett på han og spurt om huden hans alltid luktet aprikos, selv om vinteren. Magnus hadde da sagt at det var han ikke helt sikker på, siden han ikke helt visste hvordan han luktet. Men han kjente hennes dufter og hun luktet sitron, og det blonde, lange håret luktet bringebær og leppene smakte jordbær. Alle somrenes smaker. Han elsket å flette fingrene sine i håret hennes, han elsket de klare blå/grønne øynene, som alltid stirret så forunderlig ut på verden. Som et nyfødt barn som nettopp så lyset. Men nå snakket de ikke sammen mer. Ikke etter den dagen Magnus sa at han ville flytte og være borte for ett år. Det var jo bare ett år, men for Vilde kunne det nesten høres ut som det var snakk om 10 år. Hun mente at han ikke var glad nok i henne siden han bare kunne reise i fra henne slik. Men slik var det ikke. Det var ikke det, han var bare ikke den svevende typen som henne. Han ville virkelig lære, men hun forstod ikke det.

Det hadde vært andre damer der som jobbet der også. Ei som het Charlotte og som hadde mørkt hår og mørke øyne. Men Magnus følte aldri at han ble ordentlig glad i henne. Men hun var fin å lene seg inntil. Han hadde fortalt henne om Vilde, men Charlotte likte ikke at han snakket om Vilde. Men han gjorde det likevel, nettopp fordi han savnet henne så mye. Han hadde prøvd og ringe flere ganger, men hun tok den nesten aldri og om hun tok den sa hun “Reis til helvete!” Men han ga ikke helt opp likevel.

Men nå var han hjemme igjen, og han var solbrun og hjertet banket fort da han tenkte på Vilde. Vilde med det lyse håret, hud som vanilje og lepper som jordbær. Han savnet henne enda mer nå som han var nærmere. Det var nesten som at han kunne føle henne inntil seg.

Han dro til foreldrene sine og spiste middag. Kjøttboller, hva ellers? Han hadde ønsket seg det. Han hadde ikke smakt kjøttboller på ett år. Smaken føltes helt herlig. Han hadde vann i munnen og han spiste kjempefort. Mammaen hans lo “Neimen, så sulten du var! Si meg, har du ikke spist der nede?”

“Joooda...” sa han mens han tygde. Så god mat hadde det vært lenge siden han hadde smakt. Der nede hadde det gått mest på hamburger og chips og afrikanske retter. De første månedene hadde han vært kjempe plaget med magen. Det var annen bakterieflora, så han måtte alltid passe på å skylle grønnsakene godt og alltid spise dem stekt. Han syntes det var godt å komme hjem, og sommer var det også. Sola skinte ute og han tenkte på Vilde. Han ringte henne, hun tok den faktisk, men før hun rakk å si de samme ordene som hun alltid sa, nærmest brølte han “Jeg er hjemme nå!” Det ble fryktelig stille i den andre enden. Han hørte vann fra en spring bli skrudd på, klirring i glass. Vannet ble slått av, føtter som tråkket. “Hallo?” hørte han bare, et svakt hallo som at det var en stemme som var redd, redd for å bli knust.

“Jeg er hjemme nå.” Sa han, roligere nå og med mer selvsikker stemme. Han hørte snufsing.

“Ok...” så var det ikke mere, verken mer eller mindre. Bare ok-samme-faen-for-meg svar.

“Sååå... Vil du møte meg i kveld? Hos deg?” Han prøvde ikke og høres så desperat ut, men han vet han gjorde det. Han følte hjerte banket og banket og banket som om det holdt på å eksplodere.”

“Klokka 9 da!” sa hun og la på røret. Mer var det ikke å si. Han så på klokka. Klokka var fem nå, og han følte at han begynte å få dårlig tid. Han måtte dusje, han måtte finne frem gavene han hadde kjøpt til henne. Han hadde så mye å gjøre, og så dårlig tid. Han måtte finne ut hva slags klær han måtte ha. Han måtte se bra ut på håret. Alle disse tingene og all den usikkerheten for ei han hadde kjent i mange år. Han følte seg nervøs og dårlig.

Vilde

Vilde begynte å se seg rundt i leiligheten. Hun følte hjertet hamret hardt. Hun hadde savnet han så fælt, og vært så sint på han. Det var hun som hadde gjort det slutt med han, men nå var han kommet tilbake. Han ville møte henne og hun som ellers var så selvsikker skalv. Hun dusjet lenge. Hun fant fram vinen. Hun hadde på seg en blå kjole, fordi blå er ganske beroligende farge, tenkte hun. Som himmelen eller havet. Svevende, flytende blå uendelighet. Som en drøm, tenkte hun, mens hun ordnet maten. En drøm man aldri vil våkne fra. Hun ordnet salat, fordi hun var egentlig ikke sulten nå. Og det var neppe han heller. Hun følte hjerte hamret. Hun visste ikke at hjerte kunne hamre så hardt for en eneste mann. Hun var rød i kinnene, det lyse, lange håret lå perfekt nedover langs skuldrene. Vilde var vakker. Alle som hadde sett henne nå ville se hvor uendelig vakker hun egentlig var. Hun var som en liten stjerne. Glitrende og varm.

Magnus

Magnus stod utenfor døra. Han hadde blomster i armene, gavene i et nett og vin under armen. Han ringte på, med bankende hjerte.

Velkommen inn, Magnus. 

Vilde står der i måneskinn. 

Din Vilde. 

Din blå stjerne, som alltid har glitret for deg.

Fargeløs under sola

Vi kunne ligge nakne

under en himmel av stjerner

Bare du og jeg

Vi var mye sammen

Du og jeg

Nesten hele tiden 

Vi lo under månen 

og gråt under sola

I den tiden var månen med oss

Vi var månebarn 

Vi var aldri alene 

Vi hadde hverandre 

Alltid

Hvis vi var borte fra hverandre 

Var det også godt 

Da visste man alltid

at 

den andre gikk og savnet 

og at man savnet selv

Et tegn på at man var glad i hverandre

Men noe har hendt på veien

Vi er aldri sammen mer 

Vi ler aldri lenger under månen 

Vi gråter aldri under sola

Sola har hentet meg

og farget meg 

Farget meg i farger 

og ikke bare svart 

Før var vi fargeløse 

Svart 

Det var den eneste fargen vi hadde

Du er enda svart 

Du ler enda under månen 

jeg bare betrakter den stille

I sola gråter du 

I sola lever jeg 

Vi er så forskjellige nå 

Og jeg vil ikke si

jeg savner deg noe særlig

Jeg er et solbarn nå 

Lykkelig 

Jeg liker farger best

Når månen vil gjøre deg glad

Konstanse satt ved vinduskarmen og så ut.
Månen lyste utenfor og ville lyse inn på henne. Kanskje den ville gjøre henne gladere,
men det gikk ikke særlig bra. I det siste hadde alt vært et helvette. Truls hadde forlatt henne for noen andre. Hvordan kunne han da si i går at han elsket henne? Han presset henne inntil seg og elsket henne! Og han sa det og han mente det, føltes det ut som, men det var visst en løgn, og i dag hadde han bare ringt og sagt at det var slutt. Hadde fått følelser for en annen. Hun hadde bare sagt åja og lagt på røret. Hvordan kunne han være så dum, og så taperaktig at han ikke torte si det i går, i stedet for å si at han elsket henne, noe han slettes ikke gjorde! Han ville vel bare ha seg et siste knull! Et siste hadet knull som ikke betydde en dritt, men som for henne betød alt!



En tåre rant ned kinnet hennes, men hun orket ikke nå. Hun orket ikke gråte! Hun tok opp pakkningen med lucky strike og tente sigaretten og dro den langt ned i lungene, mens hun tenkte på at han var et jævla svin! Mobilen ringte og hun tok den, det var venninna hennes. "Fy faen altså!" joma hun inn i røret! "For et jævla svin! For en gris! Han står og kliner med ei annen dame her utenfor en uteplass!" Konstanse orka ikke høre på henne og avbrøt hele samtalen. Oppi all elendigheten trengte hun ikke å vite hva han drev med på lørdagskvelden sin! Nå trillet tårene for alvor! Og hele kroppen ristet i takt med tårene, og hjertet pumpet og pumpet og slo og banket og det sved noe så for jævlig! Hun kastet røyken ut av vinduet.



Hun tenkte at det sikkert ikke var rart han ikke likte henne. Han hadde jo sett alle hennes feil. Til og med navnet hennes var feil. Konstanse. Det er et grusomt navn! Tenk å kalle ungen sin for noe sånt? Hun var vel en feil. Hun snufset. Så kom hun til å tenke på at han har sett henne naken. Han har sett brystene hennes, magen, lårene, rumpa, uten klær på, og han har befølt over hele kroppen, følt på hver celle i kroppen hennes. Men det var vel ikke nok. Kroppen hennes er jo ikke perfekt heller. Men hun følte seg trygg på han, på alle måter. Han var den eneste som hadde sett håret hennes fettete etter en het natt med bare de to, og at hun luktet Konstanse, og bare Konstanse. Ingen overdøsing av parfyme. Og han hadde sett henne usminka og blek og syk. Han hadde sett alt ved henne. Skulle ikke alt dette ha gjort han gladere i henne?



Hun river ned bildet av dem sammen, der de holder rundt hverandre i het omfavnelse. Bildet er fint, og det er sårt, men hun kaster det ut vinduet. Aldri mer hete omfavnelser igjen! Og mens hun er i gang henter hun rosen han ga til henne, den første gangen han sa han elsket henne, da han så henne dypt inn i øynene og sa at han elsket henne. Hun river de tørre bladene ut, ikke hardt, men ømt, som om det er noe som betyr noe, som om hun nøler. Og hun kaster hvert blad ut av vinduet. Ett og ett blad når bakken, flyvende, sakte og lydløst og til slutt stilken, som hun nærmest knuser inni hånda si! Så mye betød ditt elske-deg-piss, tenker hun! Bare støv og glemte ord.



Hun ser bort på nabo blokka og ser en dør som åpner seg. Ut kommer en gutt og setter seg ned på trappa. Han ser trist ut. Nesten grå, og han kler asfalten. Det ser ut som at asfalten er en naturlig del av han, der han sitter, med hodet dypt plantet i hendene. Ingen legger merke til han, bare de som er trist selv kan se han. Fargeglade mennesker med røde roser i kinnene går forbi uten å ense han, men han enser ikke dem heller. Han kunne vært omringet av svarte ravner, og Konstanse kunne like greit ha sittet der ved siden av han, så kunne de vært trist og usynlige sammen, men Konstanse går ikke ut. Hun bare betrakter han i fra vinduet sitt! 



Uten at Konstanse merker det har hun glemt hele Truls. Hun tenker ikke på Truls, hun sitter bare og betrakter gutten, og alt står stille. Lydene står stille. Bilene høres ikke. Menneskene er borte. Ingenting. Gutten løfter på hodet og ser opp på henne, som om han føler at noen ser på han. Men han bare ser på henne også, og ingen gjør noe. Ingenting. Og sånn er det en lang stund, før Konstanse løfter hånda og vinker ned til gutten, og han vinker tilbake, og hun tror hun kan se en antydning til et smil i ansiktet hans.

"Er det dine ting som ligger utenfor?" roper han opp til henne. Og hun svarer bare ja.
Hun ser på bildet som ligger knust på bakken. Hun svelger.
"Kjærlighetssorg?" og hun nikker. Og nå kom hun plutselig på Truls og begynner nesten og grine, og orker nesten ikke svare.

"Broren min døde i dag! Han var bare 6 år!" sier han. Tårene hennes begynner å trille, og hun orker ikke svare. Hun vil helst ikke vite.

"Av kreft..." sier han, og går inn døra, nesten som han fattet at hun ikke ville høre mer.

"Månen lyser og vil gjøre deg glad!" brøler hun ut av vinduet til han, før han rekker å gå inn.

Han snur og ser på henne som et stort spørsmålstegn.

"Månen vil gjøre det glad. Den lyser selv om det er mørkt. Sånn blekt. Den vil gjøre deg glad!"

"Den vil gjøre deg også glad! Vi får holde oss til månen nå." sier han og går inn.



Konstanse lukker igjen vinduet og går i seng og tenker at hennes smerte sikkert ikke er så ille som hans. Truls er jo ikke død, og hun vil sikkert finne noen andre å bli glad i etterhvert, mens han gutten må leve med savnet av broren sin bestandig. Han vil aldri kunne se broren sin smile igjen.



Hun snudde seg fra veggen og så ut av vinduet på månen. Jeg trenger kanskje månen, tenker hun, men han trenger den mer enn meg. Konstanse reiser seg opp fra senga og tar igjen gardinen. "Nå er månen bare din!" sier hun, og en tåre triller ned kinnet!