Når månen vil gjøre deg glad

Konstanse satt ved vinduskarmen og så ut.
Månen lyste utenfor og ville lyse inn på henne. Kanskje den ville gjøre henne gladere,
men det gikk ikke særlig bra. I det siste hadde alt vært et helvette. Truls hadde forlatt henne for noen andre. Hvordan kunne han da si i går at han elsket henne? Han presset henne inntil seg og elsket henne! Og han sa det og han mente det, føltes det ut som, men det var visst en løgn, og i dag hadde han bare ringt og sagt at det var slutt. Hadde fått følelser for en annen. Hun hadde bare sagt åja og lagt på røret. Hvordan kunne han være så dum, og så taperaktig at han ikke torte si det i går, i stedet for å si at han elsket henne, noe han slettes ikke gjorde! Han ville vel bare ha seg et siste knull! Et siste hadet knull som ikke betydde en dritt, men som for henne betød alt!



En tåre rant ned kinnet hennes, men hun orket ikke nå. Hun orket ikke gråte! Hun tok opp pakkningen med lucky strike og tente sigaretten og dro den langt ned i lungene, mens hun tenkte på at han var et jævla svin! Mobilen ringte og hun tok den, det var venninna hennes. "Fy faen altså!" joma hun inn i røret! "For et jævla svin! For en gris! Han står og kliner med ei annen dame her utenfor en uteplass!" Konstanse orka ikke høre på henne og avbrøt hele samtalen. Oppi all elendigheten trengte hun ikke å vite hva han drev med på lørdagskvelden sin! Nå trillet tårene for alvor! Og hele kroppen ristet i takt med tårene, og hjertet pumpet og pumpet og slo og banket og det sved noe så for jævlig! Hun kastet røyken ut av vinduet.



Hun tenkte at det sikkert ikke var rart han ikke likte henne. Han hadde jo sett alle hennes feil. Til og med navnet hennes var feil. Konstanse. Det er et grusomt navn! Tenk å kalle ungen sin for noe sånt? Hun var vel en feil. Hun snufset. Så kom hun til å tenke på at han har sett henne naken. Han har sett brystene hennes, magen, lårene, rumpa, uten klær på, og han har befølt over hele kroppen, følt på hver celle i kroppen hennes. Men det var vel ikke nok. Kroppen hennes er jo ikke perfekt heller. Men hun følte seg trygg på han, på alle måter. Han var den eneste som hadde sett håret hennes fettete etter en het natt med bare de to, og at hun luktet Konstanse, og bare Konstanse. Ingen overdøsing av parfyme. Og han hadde sett henne usminka og blek og syk. Han hadde sett alt ved henne. Skulle ikke alt dette ha gjort han gladere i henne?



Hun river ned bildet av dem sammen, der de holder rundt hverandre i het omfavnelse. Bildet er fint, og det er sårt, men hun kaster det ut vinduet. Aldri mer hete omfavnelser igjen! Og mens hun er i gang henter hun rosen han ga til henne, den første gangen han sa han elsket henne, da han så henne dypt inn i øynene og sa at han elsket henne. Hun river de tørre bladene ut, ikke hardt, men ømt, som om det er noe som betyr noe, som om hun nøler. Og hun kaster hvert blad ut av vinduet. Ett og ett blad når bakken, flyvende, sakte og lydløst og til slutt stilken, som hun nærmest knuser inni hånda si! Så mye betød ditt elske-deg-piss, tenker hun! Bare støv og glemte ord.



Hun ser bort på nabo blokka og ser en dør som åpner seg. Ut kommer en gutt og setter seg ned på trappa. Han ser trist ut. Nesten grå, og han kler asfalten. Det ser ut som at asfalten er en naturlig del av han, der han sitter, med hodet dypt plantet i hendene. Ingen legger merke til han, bare de som er trist selv kan se han. Fargeglade mennesker med røde roser i kinnene går forbi uten å ense han, men han enser ikke dem heller. Han kunne vært omringet av svarte ravner, og Konstanse kunne like greit ha sittet der ved siden av han, så kunne de vært trist og usynlige sammen, men Konstanse går ikke ut. Hun bare betrakter han i fra vinduet sitt! 



Uten at Konstanse merker det har hun glemt hele Truls. Hun tenker ikke på Truls, hun sitter bare og betrakter gutten, og alt står stille. Lydene står stille. Bilene høres ikke. Menneskene er borte. Ingenting. Gutten løfter på hodet og ser opp på henne, som om han føler at noen ser på han. Men han bare ser på henne også, og ingen gjør noe. Ingenting. Og sånn er det en lang stund, før Konstanse løfter hånda og vinker ned til gutten, og han vinker tilbake, og hun tror hun kan se en antydning til et smil i ansiktet hans.

"Er det dine ting som ligger utenfor?" roper han opp til henne. Og hun svarer bare ja.
Hun ser på bildet som ligger knust på bakken. Hun svelger.
"Kjærlighetssorg?" og hun nikker. Og nå kom hun plutselig på Truls og begynner nesten og grine, og orker nesten ikke svare.

"Broren min døde i dag! Han var bare 6 år!" sier han. Tårene hennes begynner å trille, og hun orker ikke svare. Hun vil helst ikke vite.

"Av kreft..." sier han, og går inn døra, nesten som han fattet at hun ikke ville høre mer.

"Månen lyser og vil gjøre deg glad!" brøler hun ut av vinduet til han, før han rekker å gå inn.

Han snur og ser på henne som et stort spørsmålstegn.

"Månen vil gjøre det glad. Den lyser selv om det er mørkt. Sånn blekt. Den vil gjøre deg glad!"

"Den vil gjøre deg også glad! Vi får holde oss til månen nå." sier han og går inn.



Konstanse lukker igjen vinduet og går i seng og tenker at hennes smerte sikkert ikke er så ille som hans. Truls er jo ikke død, og hun vil sikkert finne noen andre å bli glad i etterhvert, mens han gutten må leve med savnet av broren sin bestandig. Han vil aldri kunne se broren sin smile igjen.



Hun snudde seg fra veggen og så ut av vinduet på månen. Jeg trenger kanskje månen, tenker hun, men han trenger den mer enn meg. Konstanse reiser seg opp fra senga og tar igjen gardinen. "Nå er månen bare din!" sier hun, og en tåre triller ned kinnet!