Skumrings venner

Klokka ringte. Sakarias våknet brått opp. 0700 viste den. Han slo den av og lå litt å funderte på om han virkelig skulle greie å stå opp nå, så varmt og godt som det var under dyna, men han gjorde det likevel. Han stod opp og gikk på badet, vasket seg og tok på seg klærne.

Sakarias er 12 år, har mørkt hår, lys hud, blå øyne, og har en mor som gir seg totalt faen. Han har alltid visst det, at hun aldri brydde seg. Moren sa alltid "Din lille dritt!" om han gråt eller "Hold kjeft!" Han fikk aldri klem, han visste faktisk ikke om han noengang hadde fått en klem før. I hvertfall hadde han aldri følt seg elsket som andre barn burde gjøre.

Han gikk ned i stua, mora lå og sov på sofaen. Måtte hun bare vært dø, tenkte han, men så straks tanken slo han fikk han dårlig samvittighet. Moren hadde jo faktisk gode sider også, som når hun hadde gode dager. Da tok hun han alltid med på bakeriet så de kunne kjøpe sukkerboller. Og da smilte hun og snakket alltid hyggelig til han, som at han faktisk var ønsket. For barn er egentlig slik at de elsker foreldrene sine uansett hvor mye galt de måtte gjøre. Men faren hadde han aldri møtt, han visste at moren ikke visste hvem han var, selv om hun aldri hadde sagt det. Ny pappa hadde han så og si hver uke, og alle luktet like vondt av alkohol og alle syntes han var like mye i veien. Aldri ble de lenge heller. Men Sakarias syntes egentlig det var like greit.

Han ordnet seg corn flakes på kjøkkenet, og mens han tok melkepakken ut av kjøleskapet og skulle helle melk i skåla, greide han jo selvfølgelig å miste melkekartongen på gulvet.
"Helvettes drittunge!" hørte han bare mora sa, da han satt på kne og prøvde fortvilt å tørke opp melka før hun oppdaget det.
"Se nå hva du steller i stand! Her må jeg gå å tørke opp driten din hver dag, og hva får jeg for det? Ingenting!" Sakarias måtte bite seg i leppa, han følte tårene presset. Hva med alle gangene han måtte hjelpe mamman sin på do så hun fikk spy opp alkoholen, og alle gangene han måtte rydde opp etter festene, og alle gangene han måtte finne på en ny ting å si til politiet, mens han ba maman sin om å være så snill å skjerpe seg før de åpnet døra? Hva med dem? De hørte han aldri om.
"Ja, sitt nå for helvette og sipp! Når du først har stelt dette rotet i gang, kan du for helvette se til å rydde opp etter deg også!" Han gjorde det, sakte men sikkert. Han følte han skalv på hendene. Bare hun ikke slo, bare hun ikke slo, så skulle alt gå bra.

Da han var ferdig kastet han sekken på ryggen og tok bussen til skolen. Han satt seg ved siden av Gustav. Gustav var bestevennen til Sakarias, og han elsket han som bare venner kan elske hverandre. De brukte å fange innsekter, frosker, og de brukte å plukke edderkopper å feste i håret til jentene så de sprang og hylte. Helt vanvittig morsom gutte-glede. For jenter var teite.
Men det var ei jente Sakarias likte bedre enn andre jenter, og det var Alva. Alva som hadde begynt i klassen deres i sommer. Første gang Sakarias møtte henne sa hun til han "Jette snyggt!" om tegningen hans. Tegningen av en svær racerbil, men han kunne ikke svensk, og trodde hun mente det var styggt, så da han kom hjem rev han tegningen sund og kastet den i søpla. Han likte ikke å tegne etter det heller, men Alva og Sakarias var mye sammen likevel. Og hver gang Sakarias dro Alva i musespelene, skilte det i magen hans, som at det var sommerfugler inni der. Han likte latteren hennes. Og han tenkte Alva som mer verdensvant enn andre jenter, og mer spennende også, hun kunne vært utenomjordisk, hun var mest spesiell av alle.

Men Gustav var bestevennen hannes og mye bedre enn alle jenter, selv Alva. Gustav tok opp mobilen sin og viste et nytt spill han hadde på den. Sakarias fulgte med og fikk prøve også. "Kanskje du vil komme hjem til oss etter skolen? Mamma sa du kunne komme, men da måtte du høre med mamman din først. Mamma ordner middag til oss." Sakarias visste at moren var likegyldig til det uansett, kanskje hun satt og drakk nå uansett, men han ringte likevel, og moren sa ja. Hun var vel bare glad til.

Sakarias likte å være hos mamman til Gustav. Fordi hun luktet mer mamma, og snakket til dem som at hun elsket dem begge, og hun hadde mer mammapupper, også var hun mer rund i formene. Hun serverte alltid god mat, og Sakarias kunne sitte å nyte masten lenge etter at de andre var ferdige. Det var kanskje derfor mammaen til Gustav likte han så godt, fordi han satte pris på maten hun ordnet.

Da de var ferdig spiste dro de til den hemmelige plassen i skogen som ingen visste om. I hvertfall var det en gammel hytte der som tydeligvis ingen brukte, som de hadde brutt seg inn i. De brukte å røyke av sigarettene til mora til Sakarias. Det var deres hemmelighet, og de likte så godt å sitte der inne og snakke om alt mulig, til det ble skumring utenfor. Da først gikk de hjem hver til seg.

Sakarias kjente duften med en gang han kom inn. Han kjente det, den tunge parfymen bre seg utover. Den smakte sterk og han kunne føle at den sved nedover kroppen da han luktet på den. Han visste hva det betydde; Det betydde det at mora hans dro ut og at han ble alene, og at hun sikkert ikke kom hjem igjen før neste dag. Han følte klump inni magen da han så at hun ordnet seg, kledde på seg finklær. Men Sakarias syntes ikke hun var fin, bare ekkel, og han skulle ønske han slapp å ha en slik mamma. Hun kom bort til han, svaiet seg rundt "Fin?" sa hun. Sakarias nikket, men følte klumpen inni magen, den var hard og kald, og den gjorde forferdelig vondt. "I morgen kan vi kjøpe sukkerboller!" sa hun, og kysset han lett på panna. Sakarias visste at det ikke ble noen sukkerboller, det var bare noe hun sa for å roe han ned. Han nikket. "Sees i morgen da!" sa hun, og føk ut døra. Sakarias stod og så etter henne, han lurte på om hun faktisk var glad i han i det hele tatt. For hun var alltid mest glad da hun gikk i fra han. Tårene dryppet tunge ned. Store, stygge, tunge dråper. Han ville slutte å gråte, men klarte ikke. Han la seg ned på gang gulvet og krøket seg sammen, som et lite foster. Som en som prøver å overleve og stenge verden ute. Han sovnet slik.

Da han våknet var han kald, han så at klokken ikke var mer enn 12 på natta. Det var nok lenge til moren kom. Han visste det. Han ble sint. Han ble så sint på seg selv og han ble så sint på moren sin. Han begynte å romstrere i leiligheten og kaste ting utover. CD plater føk, glass knustes, bilder som hang på veggen lå nå knust på gulvet. Han raserte og det gjorde godt, helt til han så hvordan det så ut. Da stoppet han og svelgte. Svelgte hardt. Han lukket øynene og tellte inni seg og sa om og om igjen "Dette er en drøm, det er en drøm!", men da han åpnet dem var alt like kaotisk. Uansett hvor mange ganger han lukket øynene og åpnet dem, virket det ikke. Det ble bare mer og mer håpløst. Alt. Han visste at mora kom til å slå han nå. Han visste det, det hadde hun gjort før. Og hun slo hardt, og hun slo gjerne der folk ikke kunne se merkene, pga klærne. Hvis han hadde merker, så torte han aldri å ha gym, da hinket han enormt på foten den dagen, så alle skulle tro han hadde vondt. Mamma sin skrift hadde han øvd og øvd på i nattenes løp, så den kunne han utenat. Men nå hjalp det visst ikke, han hadde aldri vært så slem før, så han visste ikke helt hvordan hun ville reagere. Han gikk til kjøleskapet og åpnet en øl. Den smakte forferdelig vondt, men etter halve boksen roet han seg ned. Og etter 3 bokser, så lå han og sov.

Han våknet av et hyl! Mammaen stod midt på gulvet og hylte. Han var sikker på at hun kom til å knuse vinduer med hylet sitt.
"Helvettes drittunge! Kom hit!" men Sakarias kom ikke. Han satt bare fortumlet i sofaen og så seg rundt, men plutselig følte han det, at noen grabbet tak i armen hans og dro han ut på gulvet i et forbausende kraftig tak. Han rakk ikke å hyle en gang. Mammaen hadde enorme krefter da hun ble sint, selv om hun var tynn. Hun sparket han, så han havnet på glasskårene, men han gråt ikke. Han følte bare det ene sparket etter det andre. Han følte at ansiktet var seigt. Han følte at kroppen holdt på å gå i oppløsning, men han verken ropte eller gråt, han bare lå med armene rundt hodet. Moren sluttet og sa bare noe om at ølla kunne han gi faen i å drikke av. Sakarias røyste seg og løp ut. Han løp og løp. Han var blodete og hadde tårer i øynene og oppskårne armer. Han gråt og hikset og løp. Han løp opp i skogen, og til hytta. Han lå der, ballet seg inn i et teppe som han og Gustav hadde tatt med. Og han gråt og gråt. Slik satt han, han vugget frem og tilbake. Han prøvde å trøste seg selv. Han ville at noen skulle holde rundt han og si at det ville gå bra. Alt ordner seg, men ingen kom. Det var lørdag, det var hvilken som helst dag. Alle hadde sitt å gjøre. Sakarias sovnet.

Han våknet av at noen satt ved sengen. Han reiste seg opp i halvveis stilling og så Gustav.
"Jeg hadde prøvd å få tak i deg. Jeg ringte deg, men mamman din tok telefonen, men hun sa hun visste ikke hvor du var, så jeg tenkte du kanskje var her da." Gustav visste at Sakarias ble slått av moren, så han spurte ikke hvorfor han var blodete på armene. Sakarias likte stillheten. Han likte at Gustav aldri stillte så mange spørsmål.
"Mamma lager middag. Den er vel snart ferdig." sa han bare. Sakarias sukket.
"Så gå hjem da." sa han "Du trenger ikke være her hos meg. Mamma vet ikke hvor jeg er, og hun savner meg ikke uansett, og jeg kan ikke gå hjem til din mamma slik som dette."
Gustav ble stille en stund.
"Neeei, men jeg har med brødskiver til deg i sekken, og jeg tok med saft også. Mamma vet heller ikke hvor jeg er, og jeg vil bli her hos deg, jeg."
"Uansett hvor lenge det måtte ta?" sa Sakarias og så på Gustav med spørrende øyner.
"Om det så tar hele evigheten!" Gustav ga Sakarias brødskive og saft, utenfor danset fuglene i skumringen.