Emma satt ved kjøkkenbordet og så ut av vinduet og varmet hendene sine på tekoppen. Hun så ut av vinduet og snøen dalte nedover. Hun sukket. Hun likte ikke vinteren, vinteren var alltid slik; kald mørk og trist. Hun sukket på nytt og slurpet i seg resten av teen. Morris, katten hennes sa “prrjjaaauu” da han kom fordi henne og snodde seg opp etter føttene hennes. Ham malte og Emma måtte smile. Hun strøk den myke, grå pelsen hans og så på at han snodde seg under handa hennes.
Hun likte katter. Ikke hunder. Hunder var så voldsomme og dumme. Katter bestemte selv. Grunnen for at Morris gikk bort til henne og ville kose var fordi han ville det selv, av egen fri vilje. En hund ville kanskje bare gjort det fordi det var naturlig for den å underkue seg en sjef. Hun ga katten mat og gikk på badet og pusset tennene og gikk på jobb.
Jobben til Emma var i biblioteket. Hun trivdes der, med masse bøker. Hun likte spesielt gamle bøker, de som laget en egen lyd når man bladde i dem, nesten som avispapir. Hun likte også å tenke på at mange mennesker hadde lest de samme linjene som hun leste. Hun lurte mange ganger på hvordan de oppfattet boka. Mange ganger kunne hun finne strekmerker eller kaffeflekker i bøkene, men det ga liksom boken en sjel. Som om den var levende.
Dagen på biblioteket var rolig, lite hendte. En skoleklasse kom og lånte bøker, men de fleste lånte filmer eller spill. Og noen få andre kom innom i ny og ne. Noen måtte ha hjelp til å finne bøker og noen ville ha anbefaling. Emma leste jo mye, så hun hadde jo mange bøker hun kunne anbefale, og det var det hun likte best ved jobben. Å kunne gi noen en gave som hun kunne velge ut, for bøker var på en måte en gave om det var en bra historie. Da hun var ferdig gikk hun innom bakeriet og kjøpte seg boller og kaffe. Hun gikk gjennom gata og spiste boller og drakk kaffe. Hun elsket den følelsen. Men det var veldig kaldt ute, så det ble en rask tur. Hun måtte ta bussen hjem. Inni bussen var det fullt av ungdommer som tydeligvis måtte snakke mest mulig i munnen på hverandre, og den ene måtte overdøve den andre. Hun lurte på om hun også hadde vært slik som dem. Hun håpet ikke det, for det hørtes bare tåpelig ut. Og alle slengene. De hadde “liksom” etter alt og “atte”. Det meste av samtalen kunne høres ut som “Men atte daaa liksom!” Hun forstod ikke helt hva dem sa, men satte musikken i ørene så hun slapp å høre mer på dem.
Hun likte å kjøre buss. Hun kunne se så mye og være så langt borte samtidig. Og hun likte å kjøre forbi mennesker som måtte forte seg eller hastet hjemover med plastposer. Hun likte å se husene passere forbi i masse farger. Hun likte de nakne trærne med snø på greinene. Hun likte at det alltid kom en ny ting å se på, at noe på en måte aldri stod stille veldig lenge. Men alt det ble plutselig brutt av en hand som skubbet i henne. Hun skvatt.
“Åjj, unnskyld, men kan jeg sette meg her?” Emma så opp og så en jente på hennes egen alder. Hun hadde nok tippet 24. Emma sa ja, og jenta satte seg ned. Emma likte egentlig ikke å bli avbrutt fra sin verden, men for høflighetens skyld tok hun av seg ipoden.
“Huff, det er litt av et vær!” sa hun, Emma studerte henne. Hun hadde litt lyse lepper og ravnesvart hår, ned til skuldrene. Svart. Emma hadde rødt, krøllete hår. Krøller som hun hatet, som hun gjerne skulle vært foruten, men som hun nesten aldri orket å slette.
“Ja, det er det, men det blir vel bedre.” Sa hun.
“Ja? Mitt navn er forresten Ronja!” Emma presenterte seg som Emma, og syntes det var rart at de i det hele tatt pratet. Folk brukte egentlig aldri å prate sammen slik. Det var nesten som at kulden og snøen gjorde dem kald inni seg også, så derfor kan man ikke prate sammen, selv om man nesten sitter inntil hverandre. Eller kanskje folk hadde nok med seg selv, eller livet generelt og hadde venner nok, slik at de ikke hadde plass til flere inni livet sitt. Emma så på Ronja, så sa hun
“Jeg har alltid sagt at får jeg ei jente en gang, så skal hun hete Ronja, fordi jeg synes Ronja er så fint.”
Ronja lo
“Det samme forholdet har jeg til Emma også, jeg synes det er så fint.” De lo og øynene deres gnistret. Og plutselig hadde de alt mulig å prate om. Ronja fortalte at hun var her for å besøke pappaen sin, som bare hadde forlatt mora uten og i det hele tatt si noe. Bare reist uten et ord, men hun sa også at hun forstod han, mora var tross alt helt gæren!” De lo begge to. Og Emma fortalte at hun jobbet på biblioteket og at hun likte å lese bøker. Det var liksom ikke mer å si om livet til Emma, for egentlig var det ingenting.
“Og bare det?” sa Ronja.
“Vel, jaaa?” Emma følte hun ble varm i kinnene. Hun likte egentlig ikke mennesker. Mennesker hadde alltid gjort henne usikker. Og hun likte i hvertfall ikke store folkemengder, da kunne hun føle at hun hadde dårlig for å puste. Nesten som at hun holdt på å dø. Hun følte alle stirret på henne, men hun visste ikke hvorfor, men hun sa ikke det. Hun kunne sagt det, men var stille.
“Åja, nei. Ikke at det gjør noe, men hva med venner da?” Emma tenkte at venner hadde hun jo. Det var jo ikke det, men hun orket liksom aldri å være sammen med dem. Hun likte ikke samtalene og hun hatet å late som at hun var en annen, så hun svarte bare “Det har jeg.”
Saken er at Emma egentlig liker sitt eget selskap. Da kan hun gjøre som hun selv vil, hun kan tenke sine egne tanker. Hun har på en måte alltid vært slik. Hun har alltid vært stille og aldri sagt så mye. Folk har kanskje glemt henne da, men Emma har alltid vært mer synlig inni seg enn utenpå. Hun visste det, men hun fikk aldri vise det. Eller sjansen til å vise det.
“Bra det da.” Sa Ronja “Venner er jo viktige, hvem skal ellers kunne holde deg oppe?” Og Emma tenkte at hun likte best å holde seg oppe selv, men sa ingenting.
Emma hadde liksom alltid klart seg selv. Fra hun var liten ville hun gjøre alt selv. Hun likte også best å leke selv, selv i barnehagen, og barnehagetantene var nesten over hysteriske fordi hun ikke ville leke med de andre barna. Men Emma var glad, hun. Hun hadde jo seg selv, hvem andre trengte hun?
“Jeg må av ved neste stopp, men kan jeg få nummeret ditt? Jeg kjenner jo ingen her og det hadde jo vært koselig å finne på noe.” Emma skrev nummeret sitt inn på mobilen til Ronja, og Ronja løp ut av bussen. Plutselig føltes det veldig tomt ved siden av henne.
Da hun kom hjem, stod Morris og ventet på henne, strøk seg inntil føttene hennes og malte, men Emma hadde ikke tid til å kose med Morris. Hun slengte de røde vottene og skoene på gulvet. Lua også. Hun orket ikke en gang å plukke det opp. Hun følte seg veldig glad. Hun tok seg bare en brødskive eller to. Middag var så kjedelig å spise alene. Hun ga Morris mat og vann. Hun satte på TV, men der var det ingenting å se. Bare de samme kjedelige programmene. Plutselig pep det inn på mobilen en melding “Skal vi ølle? Hilsen Ronja!” Emma følte seg glad, hun svarte ja. De ble enige om og møtes klokken 20 på Stedet. Uteplassen het faktisk Stedet, og alle sa bare ”Skal vi dra på Stedet i kveld” om man skulle ut. Det var visst der de fleste på hennes alder vanket. Hun gikk på badet og dusjet og ordnet seg. Hun tok på seg svarte tights, rød lang topp, svart skjerf, støvlettene og en svart jakke over det, og de røde vottene og en svart lue. Hun hatet å fryse.
Hun stod og ventet på at bussen skulle komme, snøen dalte ned sakte. Mange snø korn, tett i tett, men det var ingen vind og stjernene lyste over hodet hennes. Og månen lyste den også. Bussen kom og hun gikk inn og satte seg. Det tok to stopp før Ronja kom på. Og hun hadde så å si kledd seg lik som Emma. De måtte le da de så på hverandre. Ronja satte seg ved siden av Emma og Emma følte seg glad. Det føltes egentlig ganske naturlig å sitte sammen med Ronja. Hun luktet godt og hun pratet mye, så Emma slapp å si så veldig mye. Hun snakket om kjæresten sin, Jonas, som ikke hadde svart på meldinger hun hadde sendt, eller svart når hun hadde ring. Hun var irritert og urolig for at noe var galt. Emma sa at han sikkert sov eller var opptatt, og Ronja sa seg enig. Så spurte Ronja om Emma hadde kjæreste. Emma ristet på hodet. Hun hadde jo hatt noen. Hun hadde ligget med noen også, men hun syntes egentlig ikke det var det store, bare rart at hendene deres var på kroppen hennes. Hun følte at det var merkelig og at de pustet tungt. Hun orket ikke en gang å late som at hun syntes det var godt. Hun bare lå der og knep øynene igjen og ba en stille bønn om at det måtte bli fort over. “Men jeg hadde en gang…” sa Emma “Han het Markus.”
“Åååh! Var han fin?” Emma måtte tenke etter. Joda, han var jo det. Øynene hans var glitrende blå og håret var lyst.
“Mm.. Men det er slutt nå da.” Sa Emma.
“Ja, hva skjedde?” Emma visste ikke helt hva som skjedde, men de sluttet bare å være sammen. Dessuten irriterte Emma seg ofte over han og det merket nok Markus. Ikke likte hun spesielt at han kysset henne heller. Emma hadde egentlig aldri vært forelsket, så hun visste vel egentlig ikke helt hvordan et forhold burde føles.
“Neeei, det bare ble sånn. Vi sluttet bare å snakke.”
“Åh… Ble du veldig lei deg?” Men Emma ble ikke veldig lei seg, bare veldig lettet for at hun slapp å kysse han igjen. Hvis hun klinte med han brukte han å stikke tunga si så langt inni munnen hennes at hun fikk brekninger. Hun hadde aldri opplevd noen som hadde klint så dårlig før heller.
“Næh.. Egentlig ikke. Han var en elendig kysser!” De lo, og Ronja sa at da kunne hun forstå det.
På Stedet var det masse folk. Og mange Emma kjente. Så hun presenterte Ronja for dem, og alle lurte på hvordan de kjente hverandre. De lo begge to, og måtte innrømme at de faktisk ikke gjorde det, men at de kom i snakk i bussen før om dagen, og at Ronja var her på besøk hos faren sin.
De drakk den ene ølla etter den andre og de ble mer og mer snytt. De danset og de fjaset. De måtte ut å røyke og inn å drikke mer og danse mer. De glemte hverandre og pratet med andre folk. Gutter prøvde å danse med Emma og smøg seg inntil henne, men Emma orket bare ikke det. Hun var ikke der, men Ronja så ut til å like oppmerksomheten hun fikk fra guttene, og Emma lurte på hvilket gen hun manglet, så hun gikk bare til baren og kjøpte seg ny øl.
Da det stengte gikk Emma og Ronja bortover veien. De måtte støtte hverandre opp fordi de ikke klarte å gå ordentlig. De lo og lo. De fant seg en benk å sitte på. Det snødde ikke nå, men det var helt klart og nordlyset på himmelen danset over dem.
“Du er så søt, du!” sa Ronja. Og de lo.
“Takk” Sa Emma. “Det er du også.” Ronja lente seg frem og kysset Emma. Emma følte hjertet hoppet. Hun hadde ikke følt at hjerte hadde hoppet før, så hun ble så overrasket at hun dyttet Ronja bort.
“Hva?” Sa Ronja leende “Jeg bruker å kysse jenter hele tiden! Er ikke dette vanlig her?” Ronja lo, men Emma klarte ikke å le. Hun hadde kysset jenter før, men hun hadde ikke følt det slik. Hun så på Ronja, og hun så det ravnesvarte håret og den røde luen, de lyserøde leppene, og Emma ville bare kysse henne mer, så Emma lente seg mot Ronja og begynte å kline. Og hjertet hoppet og hoppet. Noen gutter plystret og Ronja trakk seg unna Emma.
“Gutter liker slik.” Sa hun, og blunket til Emma, men Emma følte seg lei seg. Hun ville ikke at Ronja skulle kline med henne fordi at gutter skulle like det. Hun ville at Ronja skulle kline med henne fordi det var Emma hun ville skulle like det. Emma følte tårene presse, og hun reiste seg fort opp.
“Men hvor skal du?” sa Ronja. Men Emma svarte ikke. Hun bare løp og hun løp. Hun løp vekk fra Ronja som stod og ropte etter henne. Hun følte tårene presse fra øynene.
Og hun la seg ned i snøen og så på nordlyset oppe i himmelen, og lurte på om hun alltid hadde vært slik. Bestandig, uten å vite det.
Som en engel lå hun der og undret over hvem hun egentlig var nå.
