Bak masken gråter klovnen

 Jeg tenkte mange ganger at det kanskje var like greit å bare ligge i senga hele dagen, uten å i det hele tatt gjøre noe som helst. Ikke orket jeg tanken på å gjøre noe spesielt heller. Det beste var bare å ligge under lakene å glemme at verden var til. Det rare var vel at jeg egentlig likte ensomheten, mennesker gjør meg alltid usikker. Når jeg er sammen med dem føler jeg meg alltid ensom, og inni meg er det dette sorte.. Sorte.

En natt drømte jeg sort, alt var sort. Selv hjertet mitt hadde et sort hull, selv månen. Og havet ble helt sort. Jeg lot alt det sorte fylle meg. Jeg svømte i det, og stygge havmonstre sirklet rundt meg nedi alt det sorte, men ingen gjorde meg noe. Alle skjønte vel at jeg var like fortapt og utstøtt som dem selv. De bare betraktet meg stille med de sølv-grønne øynene sine. Da jeg våknet følte jeg at jeg var lei meg for at jeg våknet. Jeg ville bare fortsette å svømme i ensomheten, sammen med sjømonstrene.

 Jeg hadde sykemelding fra jobben. Hadde vært i noen uker nå. Mennesker gjorde meg bare mer trist enn ellers. Og alle smilene var bare falskhet. Selv jeg var det. En klovn, som om natten tok av masken og gråt. Jeg hatet å føle meg så alene, samtidig elsket jeg det. Det var på en måte der, og bestandig hadde det vært det. Det ble vel en trygghet. Jeg tror det.

En gang var jeg glad. I hvert fall noe som virket som glede, hva det var, var jeg ikke helt sikker på, men det var vel Alven. Jeg liker å kalle han en Alv, fordi ingen mennesker kan gjøre noen som er så sort så fargerik. Men selv i nærheten av en Alv var det noe som manglet. Og det var vel tomheten.

En gang sa han at han hadde ønsket han ville redde meg fra ensomheten, men han skjønte at jeg ville ha den. Og det var jo slik det endte også. Ingenting varer evig og alver flyr forbi, de er ikke skapt for å leve sammen med et vanlig menneske.

Legen min snakket om angst eller at jeg kanskje var deprimert. Han henviste meg til psykolog, som jeg ikke orket å gå til. Men jeg visste at angst var det ikke. Jeg var ikke redd for å gå på butikken, jeg bare orket ikke. Jeg var ikke redd for mennesker og smil, jeg bare orket ikke. Jeg var ikke redd for å gå på jobb, jeg bare orket ikke.

Senga var det sikreste, der slapp jeg å tenke at jeg måtte gjøre noe, at noen ventet, at jeg måtte fake smil og tvinge meg selv. For det var slik det føltes. Tvang. Tvang og i det hele tatt stå opp om morgenen. Eller å møte lyset.

Av og til føltes det ut som at det satt en Djevel over meg og bestemte hvordan jeg skulle føle.

Så jeg vakre blomstrer malte jeg de sorte. Så jeg et gammelt par gå på veien å holde hverandre i handa tenkte jeg at den ene kom å dø og at den andre ble sittende igjen alene. Jeg så ikke noe vakkert ved noe.
 Bare død. Selv døden kunne jeg gjort dødere. Jeg var sunket inn i denne svarte gjørma og jeg kom meg ikke ut. Ingenting hjalp.

Men i dag tenkte jeg at jeg skulle dra til psykolog. Hvorfor ikke? Det kunne jo ikke bli verre, bare han ikke anså meg som gal og tok på meg tvangsdrakt og rett inn på galehus da.

Jeg dusjet og kledde på meg og brukte lang tid på brødskiva som egentlig ikke smakte noe som helst. Ute var alt grått, men det passet meg perfekt. Jeg gikk vel i ett med alt rundt meg, og det var egentlig greit. Greit å være usynlig og kald.

Psykologen het Ole Kleivenes. Jeg smakte på navnet, jeg så heller for meg Kleivenes på en gård enn en psykolog stol, ikke at jeg hadde sett han. Men Kleiv minner på en måte om hestehover. Vel framme måtte jeg vente. Så jeg satte meg ned med et blad i handa og grå vegger. Jeg lurte på hvorfor veggene var grå og kjedelige, man følte jo at det bare var trist, ikke var det noen bilder som hang oppe heller. Det var som at hele rommet manglet et særpreg, men igjen var jo dette psykiatri, man trenger ikke særpreg her. Og kanskje disse psykologene ville man skulle være mest mulig deppa når man kom inn også. Men jeg var jo ikke sikker. Jeg fikk beskjed om å gå til rom nummer 5. Jeg svelget. Jeg gikk sakte i korridoren. Lot handa gli over veggen mens jeg gikk. Jeg telte stegene inni meg. Jeg følte jeg ble kvalm og jeg ble svett. Jeg kunne jo bare snu om jeg ville, men det var som om veggene kom nærmere og korridoren ble smalere, og at den slukte meg hel. Jeg klarte knapt å puste. Nesten framme kom han ut døra fra rom nummer 5.

"Hei, er du Tuva Jensen?" Jeg nikket "Ole Kleivenes her" Jeg rakk handa mot hans, litt nølende. Jeg så at han egentlig ikke lignet på en bonde som jeg hadde trodd, men han lignet ikke noe særlig på en psykolog heller. Langt krøllete hår og ikke kjedelige klær og tykke brilleglass heller, som jeg hadde trodd at alle psykologer gikk med.

"Ja, sitt ned." Jeg satte meg ned og sa ingenting. Og han så på meg. Og hadde en notatbok på fanget. Jeg likte ikke at han skulle grave seg inn i hjernen min, jeg likte ikke tanken på det, så jeg så ned på gulvet heller.

"Så du kom endelig." Jeg nikket, og pausen var lang, verken jeg eller han sa noe. Jeg syntes det virket noe snodig. Skulle ikke psykologer snakke og spørre og grave? Jeg ble litt irritert og så på han og sa "Så si noe da!"

"Ja, er det noe du vil snakke om da?" Jeg så opp på han og ristet på hodet.

"Vel, vi kan kanskje begynne med hvorfor du er her?" Jeg ristet med foten og ble klam på fingrene. Jeg vridde meg i stolen. Han så vel etter slike nervøsiteter og kroppsspråk.

"Jeg liker å være ensom..." sa jeg bare, for det var jo derfor..

"Mhm.. Tror du det er en grunn for det?" Jeg ble stille og han sa ingenting. Ordene kom ikke ut, de satt fast i halsen og tårene presset på. Jeg trakk på skuldrene, noe som skulle vise at jeg ikke visste og han

 noterte. Jeg lurte på hva han skrev. Kanskje han skrev "Velger ensomheten selv. Slikt kan ikke kureres." Men kanskje piller ville hjelpe?

"Finnes det piller mot slikt?"

"Mot hva? Ensomheten?" Jeg nikket "Nei" sa han "Men vi begynner i fra i dag, det vil ta lang tid dette, men korte steg hjelper." Jeg nikket. Visste ikke helt om jeg trodde på han. Jeg visste jo at de ga piller mot stort sett alt. Er man deprimert kan man alltids kjøpe lykke. Piller på et glass. Men jeg sa det ikke.

“Når tror du ensomheten begynte da?” Jeg tenkte mens jeg bet på leppen

“Jeg tror kanskje den alltid har vært der...” sa jeg.

“Da du var liten også?” Jeg nikket. “Mamma og pappa kranglet mye da jeg var liten. Jeg følte ofte jeg hadde skyld i det.” Han nikket og noterte. Og foten min begynte å riste og hendene ble klamme.

“Jeg har en storesøster, Ina. Pappa ga henne ofte klemmer, men aldri meg.” Jeg følte en hard klump inni brystet som gjorde forferdelig vondt.

“Hva tror du det kom av da?” Han så på meg, og jeg følte klumpen ble vondere og mer skjærende inni brystet og ordene hadde vanskelig for å komme ut. Jeg satt en stund uten å si noe, presset tårene tilbake, fokuserte på skoene hans, som var blå og som så ganske ny ut.

“Nye sko?” sa jeg og så opp på han. Og han nikket og sa ja.

“Pappa kjøpte ofte Ina masse, nye sko og vesker og kjoler. Jeg arvet alt fra henne når hun ikke passet dem lenger.”

“Følte du det som urettferdig?” Jeg ristet på hodet. Jeg følte det aldri urettferdig, jeg ville heller arvet hva som helst bare pappa kunne gi meg en klem, men det gjorde han jo aldri.

“Hvorfor tror du han bare kjøpte henne nye ting og aldri til deg?”

“Det er åpenlyst, jeg er yngst.” Sa jeg fort.

“Noe annet?”

“Hva er det du prøver på? Vil du at jeg skal si til deg at det var nok for at jeg var den stygge lille andungen som ingen ville ha eller? Som pappa knapt klarte å se på og som ikke enset meg når jeg kom inn i rommet. At han så på meg som luft, fordi jeg er en drittunge som ikke fortjener bedre?”

“Hvis det er slik du føler så.”

“Visst faen var det det jeg følte! Hver gang jeg fikk bra karakterer sa han bare ok, hvis Ina fikk ga han henne penger og kanskje en gave. Jeg fikk bare ok. Hvordan tror du jeg følte meg da? Dessuten, hvis jeg prøvde å snakke med han bare så han en annen vei eller svarte aldri. Og jeg tenkte for meg selv at det var for at jeg er en slik idiot som ingen kan like! Når selv ikke din egen pappa kan, hvem faen kan like meg da? Jeg hatet å være på skolen med masse folk rundt meg. Jeg måtte kle meg i en klovn og late som hele jævla dagen! Og jeg gråt bak smilet, men ingen legger merke til at klovner sørger. Alle tror alt er så enkelt! Spesielt for klovner!”

 I stedet for å gråte, noe jeg trodde jeg ble å gjøre, var jeg sint.  Jeg stod oppreist med knytte hender, ansiktet til en okse. Jeg hadde nok brølt, men han satt der stille. Jeg ble litt flau, kremtet og satte meg ned igjen.Han noterte. Jeg jobbet som kelner og jeg visste at notater var bra. Også i mitt yrke. Jeg tenkte han nok kanskje måtte notere. Han hadde jo sikkert mange pasienter i løpet av en dag, det er ikke bare å huske hva folk plages med når det finnes så mye og plages med i denne mørke verden. Og selv jeg som kelner måtte notere for å huske hva forskjellige folk bestilte og hvem som skulle ha hva. Gutten med det pene smilet og jenta med de nøttebrune øynene. Dama med den rare latteren. Slik skrev jeg for å huske, og hva de bestilte. Jeg lurte på om han klarte å huske meg igjen på bare navnet, men tippet at han nok ikke gjorde det, så han skrev vel klovne jenta. Jeg måtte smile litt.

“Egentlig er Ina pappas datter. Jeg er ikke pappas datter. Pappa ble sammen med mamma da jeg var lita. Sikkert 2 år, men jeg har aldri møtt min egentlige pappa. Jeg misunner Ina for at hun har en pappa som er glad i henne. Min pappa ville ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg vet ikke hvem han er. Men pappaen til Ina er på en måte pappaen min også. Han har jo bestandig vært der”

“Hvordan er forholdet til søsteren din da?” Jeg trakk på skuldrene.

“Hun ar alltid vært snill med meg, men jeg liker henne egentlig ikke.”

“Fordi du er sjalu?” Jeg nikket og følte klumpen inni meg.

“Jeg synes dette var en veldig bra start. Jeg skriver opp neste time til deg. Nå kan du dra hjem og hvile og tenke igjennom ting. Kanskje du kan ringe en venn om du orker. Kaffe er bra. Du må prøve i små steg å møte noen igjen. Omså inviter noen hjem til deg om det er vanskelig. I hvert fall bruk den tiden du trenger.”

Jeg satt i bussen hjem og lurte på om jeg i det hele tatt orket å møte noen. Jeg syntes det var så slitsomt å late som. Late som man ler. Late som at alt er topp. Jeg ville henge klovnedrakten i skapet og bare sove. Slippe å late som. Jeg ville bare være alene med ensomheten og tomheten. Jeg hadde ingen jeg ville dele den med. Ingen.

Jeg la meg i senga og sov. Sov helt til dagen etter. Jeg var sliten av å rippe opp i alt dette vonde, som mange ville sagt var så gammelt at de ikke skjønte hvorfor jeg i det hele tatt orket å tenke på det. Men jeg valgte ikke å tenke på det selv, det hadde bestandig vært der. Fulgt meg overalt i livet. Da jeg våknet gikk jeg i dusjen og ordnet meg etterpå. Sminket meg. Faktisk. Ordnet meg mat. Jeg tenkte at i dag var kanskje en fin dag å møte noen, selv om jeg ikke hadde lyst, men jeg måtte vel bare. Jeg tenkte på Emilie. Hun hadde ringt meg mye, men jeg orket aldri å snakke med henne eller ta telefonen når hun ringte. Men nå ringte jeg henne. Og hjertet banket hardt. Jeg gruet meg til å fake stemme. Gruet meg til å høre stemmen hennes. Jeg avtalte tid og sted. Og da jeg begynte å gå til hvor vi skulle møtes å ta kaffe angret jeg på at jeg hadde ringt. Men gjort var gjort. Det var lite å gjøre noe med nå.

Hun stod utenfor cafeen med det store smilet sitt og det halvlange krøllete håret. Sola i nakken. Hun vinket da hun så jeg kom og jeg løftet handa litt for nølende og vinket tilbake. Hun så meg inn i øynene da jeg var hos henne.

“Det er så utrolig godt å se deg igjen. Jeg har savnet deg.” Hun tok tak i meg og holdt meg tett inntil seg. Jeg følte klovnen var på vei ut.Tryggheten min. Han stod kanskje nå og betraktet meg. Tårene trillet nedover skinnet mitt og sola varmet meg i ansiktet.